Velsmakende avslutning på «The Bear»

Å følge «The Bear» gjennom dens fire første sesonger har vært like anstrengende som å drifte restauranten karakterene i serien forsøker å stable på beina.

I noen strekk har Carmy, Sid, Richie vært mine beste venner på skjermen. Spesielt sesong 1 og 2 var et nytt nivå av matdrama og kaosfjernsyn. Da «The Bear» ble suksess, ble den tredje sesongen griskt dratt ut til to sesonger.

Serien ble da i stedet seig matporno, måpende sjelegransking og syting. Det var rett før jeg skrev min egen «hvorfor skal jeg bry meg om disse umodne menneskene og deres umodne problemer»-harang.

Serieskaper Christian Storer hadde egentlig alltid en plan om å avslutte i tide. Dét gjør serien nå med sesong 5. «The Bear» tenner gassen for siste gang på smart, økonomisk og ofte spennende vis.

Carmy har solgt sin andel i restauranten The Bear. Den angstfylte mesterkokken har ikke fortalt det til andre enn kollega Sid. Hun skal overta «The Bear», men investor og semikriminell Jimmy innser at restauranten står foran snarlig konkurs. Som alltid.

Siden det ikke finnes kreditt hos leverandører, må The Bear kjøre en fullbooket kveld med de råvarene de har liggende. Ble det mistet noen flere sleiver i miksmasteren? Ja, selvsagt!

Vi er i Chicago, så det regner sidelengs. Gater og rør flommer over av styrtregn, søppel og trafikkstoppende uvær. Rekker gjestene frem i tide? Den som overlever langtidskoking av cola-marinerte ribs, får se! Hele sesongen handler om denne ene kveldens motbakker.

«The Bear» har laget noen av sine beste episoder som såkalte bottle episodes, hvor et middagsselskap eller pussing av gafler gjøres om til små filmer. I sesong fem droppes alt slikt. «The Bear» trimmer av fettet og gjør handlingen muskuløs og spenstig gjennom sesongen. Får restaurantsjef og søskenbarn Ritchie plass til alle gjestene? Er det nok proteiner på kjøkkenet til å fôre gjestene?

Dette grepet er meget vellykket. Serien presser hovedpersonene raskt til det ytterste når det ikke er tid til dilldall. Humoren med Fak-brødrene får god plass. Sjangerflørtingen med mild horror i starten blir eget krydder i tordenværet. «The Bear» fremstår igjen som en upretensiøs serie om et fryktelig pretensiøst arbeidssted, restauranten som jakter Michelin-stjerne.

«The Bear» går ikke bare tilbake til gamle hits. Den introduserer også – med stort hell – et helt nytt grep. Lydsporet pumper av gårde med vintageklingende elektronika.

Et øyeblikk trodde jeg Tangerine Dreams filmmusikk til Chicago-klassikeren «Thief» var innkjøpt, men nei da. Det er filmmusikkens største stjerne, Hans Zimmer, som sammen med Christian Lundberg har servert en buffet av beats, synthmelodier og montasjevennlige lydtepper til «The Bear»!

Det gjør serien til en helt ny opplevelse, en vitamininnsprøyting serien trengte etter fire sesonger med needle drops.

Det raske tempoet i handlingen, det tette miljøet på kjøkkenet og de korte episodene gjør også at Carmy og Sid må skjerpe seg. Jeg blir igjen genuint interessert i dynamikken mellom disse menneskene som streber med å finne bitte litt lykke i en regngrå, overarbeidet hverdag.

Når serien til slutt får meg til å heie på at det er nok deig til å få en siste brioche-bolle til desserten, da har «The Bear» lykkes. Ikke bare ved å gi den en verdig avslutning, men også ved å føre den tilbake til den sympatiske, spennende fortellingen om kokkelivet den en gang var.