«Tip Toe» er både spennende og skremmende

Kan en høylytt serie om hat, polarisering og sosiale medier også være en spennende thriller og et meningsfullt drama? Definitivt! Få har fortalt mer rørende historier enn Russell T Davies de siste tiårene. Med «Tip Toe» får han god hjelp av David Morrissey og Alan Cumming til å levere en brutal og fengende serie for sommeren.

Det begynner som et mareritt. Mens en kvinnes skrik skjærer smertefullt gjennom luften i Manchester, glir kameraet over fasaden på to bygårder. I vinduene står en ung mann, frosset i skrekk. Snart ser vi en livløs kropp som dingler fra en lyktestolpe.

Det hele kan minne om de grusomste scenene fra «The Handmaid’s Tale». Den skjellsettende åpningen på «Tip Toe» setter en hard støkk i seeren. Han vil åpenbart sjokkere oss ut av godstolen.

«Tip Toe» hopper så tilbake ti dager. Vi møter Leo. Den godt voksne, homofile mannen har låst seg ute av huset sitt. Iført bare underbuksen må han spørre naboen Clive – elektriker og familiefar – om å få låne telefonen for å få tak i en ekstranøkkel. Etterpå går Leo motvillig med på å legge en nøkkel hos Clive og familien, i tilfelle noe lignende skjer igjen.

Scenen hadde vært riktig så fjollete og morsom, om ikke et menneske hadde hengt fra lyktestolpen i scenen før. Noen dager etter nøkkelhendelsen kommer Leo hjem fra jobb og oppdager at noen har vært i leiligheten hans. I tillegg mistenker Clive at Leo har et litt for godt øye til hans yngste sønn, George.

Thrillermørket senker seg over «Tip Toe».

Når «Tip Toe» flytter seg til klubben Spit & Polish som Leo driver, blir den mer et samtidsdrama. Serien jobber raskt med å fremstille 58 år gamle Leo som en erfaren, men naiv veteran i det homofile miljøet. Hans konklusjon er at kampen er vunnet, at samfunnet har akseptert Leo og LGBTQ-rettigheter, og at den politiske kampen er over. Hat på nett er bare irriterende støy, ikke virkelighet.

Når en av barens stamgjester rister på hodet og smeller «Leo, you’re queer in 2026. That’s a political act», kommer vi raskt til kjernen av hva Davies vil si. Serieskaperen er knallgod på å servere slik tydelighet på riktig tidspunkt. Leos stamgjest har et konkret eksempel å by på: «The president of America has given these men permission to attack us».

«Tip Toe» har mye på hjertet. Det kommer ofte ut i form av slike paroler. Karakterene får dype følelser og interessante resonnementer å spille på, men de må også levere argumenter som fremstår som et kommentarfelt like mye som menneskelig dialog.

Russell T Davies bretter ut sine ideer og bekymringer gjennom mennesker, samtaler og etter hvert høylytte krangler. Seriens kritikk kommer best frem i handling, som i en episk montasje der hovedpersonene onanerer ensomt til hver sin mobilskjerm. Her bobler det også over av frekk humor når mor i huset får opp pulsen av uautorisert erotisk fiksjon mellom River Cartwright og Jackson Lamb fra spionserien «Slow Horses».

Alan Cumming og David Morrissey som Leo og Clive får maksimalt ut av materialet Davies skriver for dem. De er sensasjonelt gode sammen.

I «Tip Toe» bruker Morrissey repertoaret som gjorde «Mistenkt» til årets beste påskekrim, til å spille en frustrert mann som sakte eksploderer foran oss. Bitterheten og frustrasjonen brettes ut, lag for lag. Til slutt er det ikke noe igjen annet enn frådende hat. Scenene med Morrissey og Cumming i anspente meningsutvekslinger på Leos kjøkken byr på de beste monologene siden Sam Rockwell gikk stille amok i sesong 3 av «The White Lotus» i fjor.

«Tip Toe» kommer hele tiden tilbake til den marerittaktige starten. Hver episode gir oss nye biter av det grusomme puslespillet. Når den tilbakeskuende handlingen tar igjen grusomhetene, endrer serien karakter. Thriller og drama blir til en nær fremtidsdystopi. Polariseringen skjerpes. Sannheter kan være hva du vil. Sosiale medier blir bevisførsel i improviserte rettssaker i folkets stuer.

Her beveger «Tip Toe» seg på tynn is. Karakterene flates ut. Argumentasjonen fra kommentarfeltet fremstår konstruert. Gutta-boys-stemningen er så outrert at det oppleves mer som manifest enn analyse.

Når «Tip Toe» reflekterer over barbarisk gatejustis, blir den også sterk og interessant, og ikke så rent lite aktuell. For noen uker siden hyllet Elon Musk filmen «Citizen Vigilante». Den skrante produksjonen er en grotesk hevnfantasi der en forkvaklet ekssoldat går rundt i «Europa» og dreper familiene til muslimske voldtektsmenn.

Når verdens rikeste mann gir tommelen opp for dét som viktig politisk kunst, får «Tip Toe» ironisk nok en dypere betydning tross sine mangler. Serien ender opp med å bli både spennende og skremmende om homofobi og hat i 2026.