Retusjert stjerneportrett av Michael Jackson

Å dramatisere Michael Jacksons liv og karriere gir ikke bare mening fra et musikalsk perspektiv. Han var lenge den mest berømte personen på kloden – og samtidig hjerteskjærende ensom. Han omga seg med mennesker som enten ville verne om ham som merkevare, eller ikke våget å si ham imot. Det gjorde ham selvsagt enda mer sårbar.

Lik Howard Hughes, en annen av USAs rike og forstyrrede einstøinger, malte han seg opp i et hjørne han aldri kom ut av. Det kunne åpnet for et rikt drama om berømmelsens pris og underholdningsbransjens ufølsomme maskineri. Men filmskaper Antoine Fuqua makter sjelden å heve seg over klisjeene.

Jeg vet ikke hvor mange ganger MJ omtales som Den Største Stjernen Noensinne i dette tilbedende portrettet. Eller hvor ofte Jaafar Jackson i hovedrollen får beundrende blikk overalt hvor han går.

Han er legendens vaskeekte nevø og ligner utvilsomt på sin onkel. Det er samtidig noe av problemet. Denne filmen er kontrollert av boet etter Michael Jackson, og boet styres av familiens advokater. Det har gitt oss en glatt og polert film som bare skraper på overflaten.

Riktignok berører filmen den barske kjærligheten Jackson-familiens overhode, Joe Jackson (Colman Domingo), utsatte dem for. Dette er noe familien har vært åpne om, og det tilhører således den offisielle historien.

Det kan også virke som familien har ønsket å ta tak i anklagene mot MJ om seksuelt misbruk av barn. Visstnok var minst 30 minutter av filmen viet til å problematisere disse anklagene. Men så fant boet en liten klausul i forliket med en av anklagerne som krever at vedkommende ikke kan omtales. Dermed ble hele partiet i filmen fjernet. Det er vanskelig å si hva det kunne ha tilført av verdi.

Filmen har utvilsomt en del strukturelle problemer – blant annet en slutt som synes å henge i løse luften. Men siste ord er ikke sagt. Det ryktes at en oppfølger kan være i emning.

I mellomtiden er det den mest tilbedende delen av fanskaren som har mest å hente ved å se filmen. Her får de servert eventyret de kjenner så godt fra før: om hvordan Joe underkastet sine barn jerndisiplin for å gjøre The Jackson 5 til tidenes første og mest veltrimmede «boyband».

Veien til suksess synes relativt kort i denne fremstillingen. Før vi vet ordet av det, har de flyttet inn i en herskapsvilla i Los Angeles, og Michael har allerede begynt å shoppe seg nye venner.

Et av innkjøpene er en sjimpanse. Det første møtet mellom Michael og sjimpansen er som snytt ut av Spielbergs sentimentale lærebok. Skal vi tro denne filmen, var MJs omgang med alle dyrene på gutterommet, enten det er sjimpanser, lamaer eller sjiraffer, helt uproblematisk. Dessuten har Michael andre ting i tankene. Han planlegger å bryte ut av farens klamme favntak.

Dette er filmens drivende hovedkonflikt. Bare da kan han ta steget ut i stratosfæren og bli den han ønsker å være. Og hvem ønsker han å være? Jo, en megastjerne. Den største som noensinne har levd. Michael noterer hele tiden små stikkord som handler om å forfølge denne drømmen og ikke la seg stanse. Noe dypere enn dette går ikke filmen.

Selv besettelsen hans rundt å endre sitt utseende er fremstilt som noe ganske harmløst. Det problematiske med at verdens mest kjente svarte artist var ukomfortabel med sin brede nese og hudfarge, kommenteres ikke. Jaafar Jackson må sminkes kraftig for å spille en person som ble verdens mest famøse uttrykk for plastisk kirurgi på ville veier. Samtidig må han må late som det ikke betyr noe!

For fansen må det bli musikken som redder filmen. Det er en miks av originale lydopptak og live action-sang som bruker mest tid på MJs tre første soloalbum: «Off the Wall», «Thriller» og «Bad». Det er da vi blir minnet om det ustoppelige talentet. Selv ble jeg minnet på hvor fantastisk låt «Billie Jean» er.

Jaafar Jackson er en god imitator av onkelens mimikk og bevegelser, men han er ingen stor skuespiller. Jeg tviler ikke på at onkelen for det meste fremsto akkurat slik han fremstilles her: som en velment person uten særlige evner til selvrefleksjon. Men det er ikke noe man kan lage spennende dramatikk av.

Også beskrivelsen av musikkbransjen og fansen holder seg stort sett på overflaten. Fansen er som en bølgende hysterisk masse. Bortsett fra pappa Joe, som er utmerket spilt av Colman Domingo, og moren, spilt av Nia Long, er det ingen i familien som fremtrer med en egen personlighet.

La Toya Jackson fremstår som en selvutslettende støtte for broren, mens den mest selvstendige av søsknene, Janet Jackson, er skrevet ut av historien. Hun har tidligere kritisert boet etter broren i klare ordelag. Det har selvsagt sin pris.