Den japanske regissøren Chie Hayakawa fikk sitt gjennombrudd i Cannes i 2022 med en dystopisk film om den japanske eldrebølgen. I sin andre film har hun ikke forlatt sykehuskorridorene helt.
Handlingen er lagt til hennes egen oppvekst på 1980-tallet og opplevelsen av å miste sin far i ung alder. Her befinner vi oss i et samfunn som er i rivende økonomisk utvikling. Men det mangler fortsatt et språk for å forholde seg til de menneskelige omkostningene.
11-åringen Fuki (Yui Suzuki) begynner å forstå at farens kreftsykdom er mer alvorlig enn legene gir inntrykk av. Sykehuset har ennå ikke gitt faren fullstendig informasjon om diagnosen. Fuki må selv tolke de uklare signalene fra legene og sin egen mor.
Et slående blikk
Voksenverdenens vaghet driver Fuki inn i sin egen fantasiverden. Der utøver hun en form for sorgprosess etter hvert som faren blir dårligere og kommunikasjonen mellom foreldrene bryter sammen.
Å skape et interessant drama av denne kompleksiteten er ingen smal sak. Heldigvis har Hayakawa funnet en skuespiller som har et interessant nok filmatisk ansikt til at vi kan hvile blikket på henne lenge uten å bli lei.
Hun stikker seg ut, ikke bare ved sin frisyre, men ved et slående blikk som for meg uttrykker hva filmen handler om. Hva er man som barn ment å føle overfor en døende forelder? Hvordan skal man oppføre seg?
Isnende effekt
Hayakawa har valgt en dramaturgi som gjenspeiler Fukis famlende utforskning av forholdet mellom fantasi og virkelighet. I åpningssekvensen tror vi at vi er vitne til et mord på en jente, men det viser seg å være en makaber historie Fuki har skrevet til en skoleoppgave.
Skolen blir bekymret og innkaller moren til en samtale. Morens reaksjon er uventet og lite japansk: Hun fnyser av lærerens bekymring: «Det er bare en skolestil.» Men hun advarer datteren etterpå om at om hun planlegger å ta livet av moren i neste skolestil, så kan hun jo bare prøve!
Et nært øyeblikk mellom mor og datter. Foto: Masahiro Miki
Dette øyeblikket av humor tilhører de pustepausene vi får innimellom det tunge alvoret. Fukis ensomhet gjør handlingene hennes stadig mer desperate. Hun begynner å ringe opp et telefonnummer for kontaktannonser og kommer i kontakt med andre ensomme mennesker, noen av dem ikke helt ufarlige.
Filmens mest dramatiske øyeblikk inntreffer når hun blir med en ung og sannsynligvis pedofil eldre gutt hjem. Hayakawa filmer det farlige øyeblikket uten dramatiske effekter av noe slag. Hun lar Fuki unnslippe før noe overskridende skjer, før Fuki selv forstår hva hun har begitt seg ut på. Men øyeblikket etterlater en gysende effekt.
Kunsten å omfavne
Filmens anliggende er ikke å skape spenning i tradisjonell dramatisk forstand. Det er snarere å skildre en 11-åring som står uten støttende omgivelser. Fraværet av et moderne omsorgsapparat gjør at Fuki kan teste ut grensene helt på egen hånd. Enten ved å la seg invitere hjem av fremmede gutter eller innta rollen som hypnotisør.
Fuki har kanskje en forhåpning om å finne en sannhet om menneskene rundt seg ved å hypnotisere dem. I stedet blir det enda mer komplisert. Hennes besettelse rundt døden blir skildret i poetiske vendinger. Det er en letthet ved Hayakawas regi man ikke ofte ser i filmer med så tunge temaer. Det kler filmen godt. Bortsett fra mot slutten, da hun etter min smak gir for mye etter for sentimentaliteten.
Men filmens sentrale omfavnelse ville jeg ikke vært foruten. Den inntreffer da Fuki i engelsktimen praktisk talt lærer hvordan man omfavner et annet menneske for å søke trøst. Det er såre enkelt og banalt, men likevel et øyeblikk som her får en helt spesiell gjenklang.
