Er det mulig å lage en romantisk BDSM-komedie? Jeg antar at alt er mulig, så lenge forestillingsevnen og talentet er på plass.
Regidebutant Harry Lighton gjør her en respektabel innsats bak kamera, med en film jeg knapt har sett maken til. BDSM-scenarioer (bondage, discipline, sadism, masochism) blant heterofile par er sjeldent nok på film, med «Fifty Shades of Grey» som spektakulært unntak.
Dette er «Fifty Shades of Grey» mellom menn. Man skulle derfor tro at filmen ville oppleves som et marginalt nisjeprodukt.
Men Lighton gjør noe uhørt – han lager en overraskende tilgjengelig britisk komedie av det.
Han gjør riktignok ikke de seksuelle handlingene mer tilgjengelige. De vil for de fleste forbli gåtefulle, kanskje ubehagelige. Men han skaper noen gjenkjennelige humoristiske rammer rundt hovedpersonen Colin og hans reise inn i BDSM-land.
Noen vil kanskje forbinde Harry Melling med rollen som Dudley Dursley i Harry Potter-filmene. Siden har han vandret på birollenes evige jaktmarker, med sitt følsomme og uvanlige blikk. Han har en aura av både noe uskyldig og fremmedgjort. De kvalitetene utnyttes til fulle her.
Under alfahannens støvel
Colin har rundet 30, men bor fortsatt hos foreldrene. De er den typen foreldre som er så oppmuntrende på vegne av sønnens seksuelle legning at de arrangerer stevnemøter for ham med presentable menn. Det er selvsagt kleint og morsomt.
Da Colin møter Ray, spilt av Alexander Skarsgård, blir det mer alvorlig. Det skjer under en julefeiring på den lokale puben. Den høyreiste og slående kjekke Ray ignorerer Colin fullstendig, men gir ham likevel en liten lapp med en adresse og møtetidspunkt.
Colin kan ikke tro at en så formidabel alfahann vil treffe ham på en slags date. Og ganske riktig: Noen ulemper følger med denne uimotståelige pakken.
Ray er en dominant BDSM-utøver som tvinger Colin til praktisk talt å slikke støvlene hans. Som om ikke det var nok, oppdager Colin til sin overraskelse at han synes det er ganske greit. Han har en «aptitude for devotion», som han på erkebritisk vis formulerer det.
Men det kommer et punkt i våre liv der vi må finne ut hvilke grenser vi er mest komfortable med. Colin går etter hvert langt over denne grensen. Og filmen tar seg altfor god tid innen vi når det punktet.
Revolusjonerende
Det er selvsagt noe av poenget med filmen – å introdusere oss for et fremmed univers der aktørene viser seg å være akkurat som oss (om vi ser bort fra visse tilbøyeligheter). Men å skildre et viljeløst individ som underkaster seg, er i lengden litt monotont. En hovedperson må ville noe.
Alfahannen Ray gir nykommeren Colin en introduksjon til BDSM med en rekke eksotiske krav. Foto: Mer Filmdistribusjon
Alexander Skarsgård er høyreist og slående kjekk. Foto: Mer Filmdistribusjon
Er det kjærlighet eller noe annet? Foto: Mer Filmdistribusjon
Ray kommer inn i Colins liv som et stort mysterium. Som den dominante slipper han å vise sin sårbarhet eller avsløre hvem han er. Det er en rolle. Når Colin på et tidspunkt våger seg frempå med et «jeg elsker deg», ser Ray uforstående på ham og svarer at «det handler ikke om det». Så hva handler det om? Det får vi aldri svar på.
Men det er samtidig noe av det revolusjonerende ved denne filmen som mainstreamfenomen: Den nekter å psykologisere eller på andre måter fremstille Colin eller Ray som fortapte avvikere. Vi ser et samtykkende og avtalt samspill mellom voksne. Det betyr selvsagt ikke at det er ufarlig, og at Colin ikke brenner seg på det.
«Pillion» er en universell historie, om man greier å se bort fra det eksotiske og noen ganger komiske erotiske rollespillet. Det handler om å finne sine egne grenser. Men også om å stille spørsmål ved hvem som setter grenser – for hvem.
