Da jeg gikk inn i kinosalen for å se «Pensjonskuppet», håpet jeg i mitt stille sinn at de ikke brukte Wenche Myhres «Når jeg blir 66». Det er jo den ultimate klisjélåten for damer som nærmer seg pensjonsalderen.
Men hva skjer? Etter noen trudelutter som er tydelig inspirert av lydsporet fra «Mission: Impossible», har Myhre lyst til å frike ut.
Jeg fikk nesten lyst til å gjøre det samme, men i selskap med Hege Schøyen og Anne Marie Ottersen er det vanskelig å ikke bli sjarmert.
Musikken setter i alle fall en uhøytidelig ramme rundt det som er en vilter ranskomedie med innslag av actionkomikk og nostalgisk revyhumor.
Advarsel: Ikke bli tradwife!
Annema (Schøyen) har en skikkelig dårlig dag. I et perfekt hus et sted på Oslo vest duller hun rundt med ektemannen Arne (Dennis Storhøi). Hun gleder seg til at han skal bli pensjonist, og at de skal kose seg på luksushyttene. Arne jobber i Oljefondet og er notorisk utro. Når det endelig går et lys opp for Annema, står hun på bar bakke med en koffert i hånden.
Annemas historie er en streng advarsel til alle verdens tradwifes. Husk å sjekke om eiendommene står i begges navn og sørg for å ha en egen bankkonto! I nøden ringer hun minstepensjonist Mona (Ottersen), som har Airbnb-et ut leiligheten for å spe på pensjonen. I tillegg er Mona kreftsyk, men blir ikke prioritert i helsekøen på grunn av alderen.
Inn fra sidelinjen kommer Nina (Anette Hoff), som får sparken fra Oljefondet for å bli erstattet av en ung ypling. Scenen er satt for at tre voksne damer klekker ut en vill plan om å rane Norges sparegris. I teorien er det en umulighet, men med McGyver-aktig kløkt går de til verket.
Litt alvor, mye tull
Handlingen er på grensen til parodisk farse, men under alt tullet ligger det alvor.
Aldersdiskriminering er en realitet. Når kvinner bikker en viss alder, er det heller ikke uvanlig å oppleve at man blir usynlig. Her treffer humoren noen ganger gull. Scenen der Mona og Annema er på kafé, og en ung hipster sniker seg foran dem med unnskyldningen om at han har det travelt, tar dette klokkerent på kornet.
Ninas (Anette Hoff) dag starter dårlig og blir verre! Foto: SF Norge
Manusforfatterne Peder Udnæs og Elisabeth Botterli har begge bakgrunn fra humorprogrammet «Nytt på nytt». I «Pensjonskuppet» blander de aktuelle problemstillinger med humor og brodd.
De gyver også løs på «gutteklubben kjekk og grei». De fleste mennene i filmen fremstilles som ganske så udugelige. Spesielt går det ille ut over selveste sjefen i fondet, Torben. Per Kjerstad spiller ham så overfladisk og sleskt at det er aldeles herlig. Manuset gaper likevel over litt mye, og klimabudskapet som hamres inn, fremstår påklistret.
Hvor er vinen?
Jeg kan ikke beskylde «Pensjonskuppet» for å være subtil satire uten overspill, men det er da heller ikke meningen. Regissør Gunnbjörg Gunnarsdóttir («Victoria må dø» fra 2024) vil først og fremst underholde deg. Samtidig pirker hun borti fordommer, og filmen er et kamprop om at voksne damer må kreve sin plass.
Annemas datter (Vivild Falk Berg) vil redde verden. Foto: SF Norge
Det er i alle fall mye liv i gjengen foran kameraet, som også inkluderer Bente Børsum som Annemas mor. Esther har ingen planer om å dø på gamlehjemmet. Der får hun jo ikke engang vin! Den yngre generasjonen, som hevder at Oljefondet består av en gjeng kyniske klimafornektere, er representert av en opplagt Vivild Falk Berg.
«Pensjonskuppet» er en småmorsom komedie med nostalgisk snert som nok vil treffe målgruppen. Jeg var skeptisk i starten, men må innrømme at jeg lot meg sjarmere.
