Oi, for en skuffende film

Allerede før «Markens grøde» har hatt kinopremiere, er den valgt ut til å være Norges Oscar-kandidat og har vunnet flere priser på festivaler i utlandet. Jeg hadde derfor store forventninger til filmen som har manus og regi av rutinerte Hans Petter Moland («Ut og stjæle hester»). Men for en skuffelse! Dette er nemlig ingen filmatisering av Knut Hamsuns mesterverk. Nei, den nye kinofilmen er bare «basert på» hans roman, opplyser rulleteksten.

Mye er fjernet, som flere av de morsomme og viktige bifigurene. Resultatet er like pjuskete som det inntørkede kornet under et uår på fjellgården hvor handlingen utspiller seg. Trolig fungerer filmen best om du ikke aner noen ting om handlingen i boken. Da kan kanskje kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene Isak (Herbert Nordrum) og Inger (Asta Kamma August), som er filmens eneste handlingstråd, være både spennende og gripende.

Ingers ulykke i livet er at hun er født med hareskår. Det store, åpne såret midt i ansiktet gjør at ingen menn vil ha henne. Det endrer seg da hun møter Isak i ødemarken, for han trenger desperat «kvinnfolkhjelp» på småbruket han reiser.

En av filmens mange pussigheter, er at Isak ofte oppfører seg mer som en mann anno 2026 enn den gubben fra slutten av 1800-tallet som romanen maler frem.

I boken er han «grådig etter» Inger og ligger med henne første natten etter at hun brått dukker opp på småbruket. I filmen er han ikke fullt så kåt og venter med sex til de er blitt bedre kjent.

Når Inger etter noen år blir sendt i fengsel for en grusom handling hun har begått, er ikke Isak avhengig av hjelp til å passe på barna, som i boken. Nei da, i denne filmen er han en kompetent alenefar som både lager kjøttboller og skurer huset.

Isak er egentlig redusert til en ganske uinteressant figur. Han veksler mellom å være ganske taus og å klikke fullstendig. Også disse utagerende raseriutbruddene skurrer mot hvordan han portretteres i boken, der han er mer stoisk og biter smerten i seg. Når han i filmen til slutt ligger i skogen og brøler av sorg mens han ruller seg i skitt fra myren, tenkte jeg bare: Oi, dette er rart!

Scenen minner meg på hvordan norsk film var på den tiden da det ofte ble snakket om at norsk film var så dårlig.

Romanen handler om tidløse tema som utenforskap, selvberging (både mentalt og fysisk), lengselen etter å finne tilhørighet, ro og mening med livet. Og hvordan man forvalter de talentene og ressursene man er født med.

Bokens rike persongalleri illustrerer dette på ulikt vis. Med mye humor og dyp psykologisk innsikt skriver Hamsun frem et helt lokalmiljø, hvor menneskene til syvende og sist er avhengige av hverandre. Alt dette forsvinner i filmen når persongalleriet er så redusert.

Romanen er også med rette blitt kritisert for å være rasistisk. Handlingen foregår i Nord-Norge. Mens mange av karakterene, både kvinner og menn, er komplekse, er samene ganske endimensjonale. Hamsun portretterer dem som fattige tiggere som ikke er til å stole på.

I filmen er samene, som de fleste andre bifigurene, skrevet ut av historiene. Kun en gang ser Isak på avstand to velkledde samer med en stor reinflokk. Filmskaperne går dermed langt i å korrigere Hamsuns fremstilling. I filmen er samene ressurssterke og selvberget.

Filmskaperne ønsker altså ikke å vise frem rasismen som eksisterte i det norske samfunnet rundt 1900. Det er en kontrast til hvordan temaet behandles i en ny Netflix-serie, som også er basert en episk roman av en nobelprisvinner, John Steinbeck.

Handlingen i Steinbecks «Øst for Eden» startet på en gård i USA på slutten av 1800-tallet. En av de viktigste karakterene er Lee, som er født i USA av kinesiske foreldre. Den sympatiske mannen opplever alle mulige former for rasisme. Det er gripende nettopp fordi det er et ekko til vår samtid hvor rasisme fremdeles er et stort problem.

Mens den syv timer lange, rike TV-versjonen av «Øst for eden» på Netflix gir meg lyst til å lese flere bøker av Steinbeck, har ikke «Markens grøde» samme effekt. Det er vanskelig å gjenkjenne Hamsuns genialitet i denne bleke filmen.

Svenske Asta Kamma August er riktignok enestående god som Inger. Med sitt store sår og uttrykksfulle blikk blir hun umiddelbart en fengslende figur. Ingers smerte, kåtskap og nervøsitet uttrykkes presist uten overspill.

Under filmfestivalen i San Sebastián i høst vant Asta Kamma August prisen for beste kvinnelige hovedrolle og Oskar Dahlsbakken vant prisen for beste foto. Det er fullt fortjent.

Filmen er hovedsakelig spilt inn i Luster i Sogn, ved Sognefjorden. Visuelt er det et godt valg. Det øde, majestetiske landskapet er en utmerket kulisse. Mye av handlingen i filmen foregår om vinteren. De snøkledde toppene forsterker inntrykket av at vi er på et isolert og karrig sted. Det ypperlige lyddesignet må også nevnes. Naturens egne klanger får spille hovedrollen i lydbildet. Det er fint gjort.

På tross av dramatikk i form av ulykker, utroskap og drap forblir «Markens grøde» forbløffende livløs og gammelmodig. Det føles som å se på en dvelende film fra forrige årtusen. For å vri på et Hamsun-sitat i filmen: Er du som meg – da kommer du til å kjede deg.