Humoren begynner å føles utdatert

Humor er ikke alltid enkel i et samfunn preget av kulturkrig og korte lunter. Ricky Gervais forsvarer ytringsfriheten, avviser kanselleringskulturen og er en profilert dyreverner. Komikeren mener det er absurd å tro at det å spøke med noe betyr at man er imot det.

Gervais er blitt kritisert for å gjøre narr av marginaliserte grupper i standupshowene sine. Selv forsvarer han den mørke humoren. Den nye animasjonsserien hans, «Alley Cats», setter dette raskt på prøve.

Problemet med serien er at humoren føles mer platt enn grenseoverskridende, slik Gervais kan være på sitt aller beste.

Ta scenen hvor gatekattene sitter på et gjerde, klare til å angripe en tykk gutt. Gjør Gervais narr av gutten – eller av manges fordommer mot mennesker med fedme? Jeg er en stor fan av Gervais, men scenen er mer flau og slapp enn morsom. Jeg ønsket å elske «Alley Cats», men jeg lo veldig lite.

Det er sikkert noen som greier å bli støtt av «Alley Cats» også. Dette er Gervais på sitt mest grovkornede, med en solid dose sentimentalitet på toppen. Kattene banner selvsagt verre enn fulle folk.

Kattene i serien er hjemløse og nederst i kattehierarkiet. Gus og gjengen har ikke en fløyelspute å sove på, en høyteknologisk foringsboks eller en kurv full av leker. Gervais velger perspektivet til kattene som ingen vil ha. Det er sympatisk.

Komikeren er blitt 65 år, og tanker om døden har sneket seg inn i humoren hans. I serien «After Life» tegner han et rørende portrett av en mann som mistet kona av kreft. I standupshowet «Mortality» (2025) bruker han sin egen dødsangst og kroppslig forfall som utgangspunkt for humor om døden. Temaet går også igjen i «Alley Cats».

Ricky Gervais er stemmen til Gus. Den røde pusen er komikeren i katteform, en surmulende «fyr» på fire bein med et negativt syn på menneskene, men med et hjerte av gull under den tøffe fasaden.

Ponce (Tom Basden) er snobben som har latt seg adoptere og skryter av laks til middag hver dag. Olive (Diane Morgan) er stillfarende, men har mye klokt på hjertet. Puke (David Earl) er mest opptatt av understellet, mens Fang (Andrew Brooke) mener at alt kan løses med skarpe klør.

Hver episode starter med at gjengen sitter i sofaen og ser på TV. Det fører til diskusjoner om alt fra dating til armageddon. Er robotenes inntog så negativt? Kan de gjøre en dårligere jobb enn menneskene? Er det så ille med klimakrisen hvis vi blir kvitt dem som forårsaker den – menneskene, altså, om du skulle være i tvil?

Alle stemmeskuespillerne har samarbeidet mye med Gervais, blant annet i «After Life». «Alley Cats» føles på mange måter som en forlengelse av den serien. Dialogen har den samme løse rytmen som fylleprat mellom gode venner sent en fredagskveld.

«Alley Cats» handler egentlig ikke om så mye. Kattene finner en bortkommen kattunge og forsøker å få den hjem mens de analyserer menneskehetens dårskap. Animasjonen er sjarmerende og holdt i en håndtegnet 2D-stil. Kattene er tydelig overdrevne, men ikke karikerte. Strekene er enkle uten å bli naive, og de kombineres med stemningsfulle og detaljerte bakgrunner.

«Alley Cats» er langt unna Gervais på sitt mest sylskarpe og originale. Humoren begynner å føles utdatert. Jeg satt og tenkte at dette har jeg hørt før.

Har du sansen for et kattegalleri der det mest brukte ordet er «cunt», er Gus og gjengen trivelig nok selskap, men er det morsomt? Min latter satt ikke så løst som den burde.