En av tidenes beste norske TV-serier

En sleip, ond jævel. Slik portretteres Henry Rinnan gjennom de fire episodene av «Rinnan», en spenningsserie som bruker lekne fortellergrep for å fortelle en sann skrekkhistorie om Norge under krigen.

Eller vent. Hvor sant er egentlig det som fortelles?

Fremstillingen av Rinnan vil neppe møte mye motstand. Hans grusomheter er grundig dokumentert fra før. Her portretteres han som gjennomført hensynsløs. Vi følger ham fra krigsutbruddet i 1940 til han ble henrettet i 1947. Derimot vil trolig skildringen av krigshelten Odd Sørli (spilt av Odin Waage) skape mer debatt.

Manusforfatterne Øyvind Holtmon («Føkkings Fladseth») og Eirik Holsve («Familien Lykke») har tidligere jobbet mest med humor. Nå har de skrevet en historie som ikke utelukkende presenterer et glansbilde av norske motstandsmenn. Stoffet er videreforedlet av regissør Kenneth Karlstad (42), en av Norges mest originale serieskapere. Nylig sto han bak manus og regi til «Kids in Crime» (2022-24), en vill, voldelig fabel om et kriminelt narkotikamiljø i Østfold.

Fascinasjonen for grenseoverskridende typer og forføreriske sadister tar Karlstad med seg inn i årets prosjekt. Norsk krigshistorie er sjelden blitt formidlet med mer kreativt overskudd på TV eller film.

Seriens tøysete kjenningsmelodi, en norsk versjon av sangen «Letkis-Jenka», bidrar til å sette en uærbødig stemning. Flere tekstplakater underveis understreker likevel at scener bygger på faktiske hendelser. Dermed senker alvoret seg over handlingene som vises. Ekte arkivbilder fra krigen er sømløst integrert med både fargebilder og svart-hvit foto av skuespillerne. Serien er suverent klippet sammen av Thomas Grotmol og Patrick Larsgaard.

Axel Bøyum (31) spiller Henry Rinnan prikkfritt. Skuespilleren, som er like gammel nå som Rinnan var da han ble henrettet i februar 1947, har gjennomgått en imponerende transformasjon. Mager, kortvokst, lutrygget, høye viker, et mørkt årvåkent blikk – og med en helt spesiell «fintrønder»-dialekt – gir Bøyum oss et sylskarpt portrett av en av norgeshistoriens mest forhatte menn.

Etter krigen ble Rinnan dømt for landssvik, 13 drap og en rekke tilfeller av tortur og mishandling. Bestialiteten ble utført mens han var sjef for den såkalte Rinnan-banden i Trondheim, som mottok sine ordrer fra nazistenes politi, Gestapo.

Noe av det mest påfallende i denne TV-serien, er hvor unge mange av skikkelsene i miljøet rundt Rinnan var. Rinnan selv var 24 år da krigen kom til Norge. En i banden som begikk selvmord, var 20. En gutt de lurte, var 16. Tidvis kan dette unge miljøet nesten fremstå som «Fluenes herre – avdeling Trøndelag».

I alle år etter krigen er det blitt spekulert på hvordan en arbeidsledig og puslete type som Rinnan fikk makt over så mange. Banden hans hadde 60–70 medlemmer, av dem var 15 kvinner. En av dem som avhørte Rinnan etter krigen, beskrev ham som «en improvisasjonens mester som kunne manipulere hvem som helst».

Disse destruktive kreftene ser vi utfolde seg i TV-serien. Både elskerinner og fiender blir utsatt for Rinnans manipulasjon. Mens enkelte andre i Rinnan-banden viser tegn til dårlig samvittighet underveis, ser vi aldri spor av tvil eller anger hos Rinnan selv. Tvert imot. Den stormannsgale og mytomane fyren blir bare mer og mer fanatisk og utspekulert.

Selv om serien har noen torturscener, er ikke de groteske handlingene så grafiske at det blir utålelig å se. Serieskaperne vektlegger i stedet massesuggesjonen og den psykoselignende tilstanden banden var i.

Vi ser at tortur blir utført i fellesskap. Både kvinner og menn deltar i barbariet mens de hører på lystig musikk og inntar alkohol og piller.

Rinnans antagonist i serien er motstandsmannen Odd Sørli (1912–1976). Krigshelten avhørte Rinnan etter krigen og ledet henrettelsen av ham. De to møtes både under og etter krigen, i det som blir et psykologisk spill – og en kamp på liv og død. Sørli leder flere mislykkede attentatforsøk mot Rinnan under krigen.

Sørli og hans forlovede, Edel Sødahl, står igjen som seriens moralske helter. Motstandskvinnen Sødahl (spilt av Ella O. N. Aspen) ble torturert av Rinnan. Da siste episode avsluttet med å vise ekte arkivbilder av paret, ble jeg sterkt grepet.

Odin Waage portretterer Odd Sørli som en empatisk kar. Men vi får også se at han ble viklet inn i en skandale i Stockholm i juli 1944. Hendelsen er tidligere omtalt i både avisartikler og bøker, som i Eirik Veums «Nådeløse nordmenn. Hirden 1933–1945» (2013).

Sammen med kameraten Arthur Pevik lokket Sørli svenske Claes Bertil Warholm (24) til et avhør i den norske militærlegasjonens lokaler i Stockholm. De to agentene mistenkte at Warholm samarbeidet med nazistene og at han hadde angitt Peviks bror til dem.

Pevik skyter Warholm i affekt under avhøret, viser serien. Liket ble rullet inn i et laken, før Pevik og Sørli dumpet det i en myr. Levningene ble aldri funnet, og hendelsen ble aldri rettslig oppklart. Saken ble dysset ned fordi den kunne ført til en diplomatisk krise: en svensk mann var likvidert av to norske agenter på diplomatisk grunn.

Serieskaperne er på den ene siden prisverdig sannhetssøkende når de inkluderer drapet på Warholm for å vise at krigen var en kaotisk tid, hvor feil kunne bli begått også på «riktig» side. Likevel vil kanskje spesielt slektninger reagere på at og hvordan hendelen er dramatisert i serien, da ingen kan vite sikkert hvordan øyeblikket utspilte seg.

Kanskje for å «sukre pillen» legger serieskaperne noen moralske føringer i hvordan de velger å fortelle om hendelsen. Drapet på Warholm blir kryssklippet med at Edel Sødahl tortureres av Rinnan, som om disse hendelsene skjedde i nøyaktig samme sekund. Dramaturgisk skaper dette en fortettet, dirrende stemning, som får opp pulsen hos seeren. Effekten er også at serieskaperne passer på å gi seriens helt en delvis «akseptabel grunn» for feilgrepet i Stockholm.

«Rinnan» er ikke bare årets beste norske TV-serie, men også en av tidenes beste norske serier. Axel Bøyum fortjener alle priser i verden for sin djevelsk gode rolletolkning. Serien makter det kunststykket å formidle norsk krigshistorie med både nerve og kunstnerisk overskudd.