Er det erotikk eller skrekk?

En rikmannssønn har forsvunnet på en liten øy et sted i Canada. Politietterforsker Carson (Clark Backo) er satt på saken, men hun mener det ikke er en sak. Han har sikkert tatt privatflyet til Praha, sier hun og fortsetter: «Milliardærer er ikke mennesker.»

Den overnaturlige thrilleren «Yaga» har dampende sex og en vill festscene med et maskeball som sendte tankene til Stanley Kubricks «Eyes Wide Shut». Grenseoverskridende sex og rike mennesker som tror at de kan skalte og valte med resten av oss, er et godt tema for en serie.

«Yaga» vil si noe om makt og seksualitet, men roter bort budskapet. Den greier ikke å bestemme seg for om den skal være sensuell og erotisk eller nifs og skremmende.

Det hele starter altså med at den unge rikingen Henry Park forsvinner. Han deler et herskapshus med sin nerdete dobbeltgjenger Logan. Begge rollene spilles av Hudson Williams, som ikke er ukjent med het sex i serien «Heated Rivalry».

Familien leier inn privatdetektiven Rapp (Noah Reid), som skal samarbeide med det lokale politiet. Carson og Rapp tåler selvsagt ikke trynet på hverandre først. Kan det bli mer klisjéfylt?

Carson er ordentlig og tilsynelatende ikke et lett offer for Rapps sjarm. Han er en uforbederlig skjørtejeger. Resten av byens damer legger seg derimot flate når Rapp kommer slentrende.

Rapp er ganske usjarmerende i all sin alfa-hann-prakt. Han styres av egne drifter og må bare ligge med alle som kommer hans vei, i veldig pene og glansede sexscener. Rapp er en vandrende parodi på en macho privatdetektiv, men han blir aldri spesielt morsom. Serien prøver nok å si noe klokt om mannsrollen, men det ender med dette: Ikke vær en drittsekk, for da kommer heksen og tar deg.

Kvinnen som virkelig fanger Rapps oppmerksomhet, er den mystiske antropologen Katherine, spilt av Carrie-Anne Moss. Moss oser av farlig sensualitet som en mørk femme fatale – eller heks, da. Hun dominerer hver eneste lille scene. Kjemien mellom Katherine, Rapp og Henry er frekk, farlig og sexy.

«Yaga» er inspirert av den østeuropeiske mytologien rundt Baba Yaga. Hun beskrives ofte som en eldre kvinne som bor i en hytte som står på kyllinglår, men hun er mer sammensatt. I noen eventyr er hun en ond heks som spiser barn, mens hun i andre dukker opp som veileder eller helbreder. Hun har i seg den kvinnelige treenigheten: jomfru, mor og kjerring.

«Yaga» er skapt av den canadiske dramatikeren Kat Sandler og er basert på skuespillet hennes. Jeg mistenker at «Yaga» ønsker å fremme et feministisk budskap, men den surrer det bort. Kanskje får teaterstykket frem dette elementet bedre enn serien gjør.

Med sine 30 minutter lange episoder er ikke serien tung å se. Til tider er den både underholdende, småmorsom og mystisk. Problemet er kanskje at serieskaper Sandler er fanget i sitt eget teaterstykke og begår en av kardinalsyndene: «Show, don’t tell». Det er et godt råd. I «Yaga» er de ekstremt glade i å prate. Det skal kanskje være mystisk heksesnakk, men det er mest slitsomt.

Jeg greide ikke å engasjere meg i serien. Carson fremstår i starten som en dame som vet hva hun vil. Hvorfor hun også plutselig skal falle for Rapp, er en sann gåte. Rapps utvikling er heller ikke troverdig. Han starter som skeptiker, men før du aner ordet av det, løper han rundt som en hodeløs kylling og roper ut om hekser og satanistiske ritualer.

Etter syv episoder mangler fortsatt tittelpersonen. Hvor har Baba Yaga gjemt seg? Jeg hadde nok forventet at en serie om denne eldgamle skikkelsen skulle by på et par grøss. Det gjør den ikke. I stedet spretter den mellom erotikk, feministisk kraft og håpløse menn som styres av penis.