I «The Room Next Door» er Swinton og Moore på sitt aller beste

Pedro Almodóvars overgang til engelskspråklig film er kommet i små drypp gjennom et par løsslupne kortfilmer. Dette er imidlertid den første langfilmen der han bruker engelsk.

Men ikke bare det: Han har forlatt sitt elskede melodrama til fordel for et lavere temperert drama som åpenbart er påvirket av det litterære forelegget – romanen av Sigrid Nunez.

Her er han geografisk og kulturelt i nabolaget til Woody Allen. Han befinner seg blant den intellektuelle eliten på Manhattan. De som har råd til å leie seg dyre postmoderne hus i Woodstock, der de kan få dø i fred. Ja, du leste riktig.

Men Almodóvar legger ikke til rette for noe storstilt forsvar for retten til å avslutte eget liv. Det er bare utgangspunktet for et drama som finner sitt emosjonelle hovedspor i kjemien mellom to skuespillere som aldri har vært bedre.

Som tidligere krigsreporter med dødelig kreftsykdom åpner Martha (Tilda Swinton) døren til et lukket rom vi sjelden får kikke inn i. Hun overtaler en gammel venninne, Ingrid (Julianne Moore), til å være til stede i rommet ved siden av (derav tittelen) den dagen hun tar pillen som skal gjøre slutt på det hele. Hun vet ikke når det vil skje. Men den dagen hun svelger pillen, skal hun signalisere det ved å lukke døren inn til soverommet.

Dette åpner for mange uvanlige samtaler mellom to uavhengige kvinner som egentlig aldri har vært nære venninner. Det viser seg at Ingrid var den fjerde på listen av de spurte – og den eneste som etter mye tvil sa seg villig til å «assistere».

Kanskje lever hun med en forhåpning om å overtale Martha til likevel å gi kreftbehandlingen enda en sjanse. Vi får aldri noe klart svar på hvorfor hun velger å bistå, utover en grunnleggende empatisk livsholdning. Almodóvar rammer det inn som et kammerspill, først i leiligheten og så i huset nær Woodstock.

Det er først der Almodóvar viser hele spekteret av sin fargepalett og evne til å la rollenes indre liv speile seg i omgivelsene. Så lenge de er i leiligheten, blir det for mye eksposisjon og unødvendige tilbakeblikk på fortiden. Det tar ikke lang tid før vi merker instinktivt hvor mye vi ønsker å være sammen med Swinton og Moore. Det er en kjemi mellom dem som løfter denne filmen over det ordinære. Filmen viser nok en gang Almodóvars magiske håndlag med kvinnelige filmstjerner.

Denne gangen møter vi ikke campe latinske divaer, men en mer behersket anglosaksisk glamour som trekker veksler på Ingmar Bergmans nordiske arketyper.

Swinton har alltid utstrålt en spesiell kjølig karisma. Hun har noe utenomjordisk ved seg i utseendet. Moores rollefigur er mer jordnær og varm. Hennes refleksjoner forstår vi, og hun er vår stedfortreder.

Det er når disse to sensibilitetene griper inn i hverandre at dette kammerspillet virkelig begynner å svinge. Jeg skulle likevel ønske at Almodóvar hadde brukt mer tid på overgangen til det engelskspråklige. Det er scener, særlig i starten, der dialogen flyter dårlig og bare er funksjonell.

Heldigvis ligger musikken til Alberto Iglesias i bakgrunnen som en dirrende påminner om følelsene som er i spill. Almodovars mannlige rollefigurer er som så ofte før – med Antonio Banderas som hederlig unntak – forglemmelige.

Denne gangen er det John Turturro det går ut over. Han er en tidligere felles elsker de to kvinnene har hatt, som får altfor stor plass med tanke på hvor lite rollen egentlig bidrar med.