«Anora» strippet seg til topps i Cannes

Første gang vi ser den sjarmerende stripperen Anora (Mikey Madison), er det umulig å ta øynene vekk fra henne.

23-åringen jobber på en klubb i Brooklyn, og i den suggererende åpningsscenen opptrer hun selvsikkert med en erotisk dans til fengende musikk.

Regissøren oppnår akkurat det han vil. Publikum blir hekta på en ellevill fortelling som tar oss på heisatur til Las Vegas, men som skal ende langt mer mollstemt enn den starter. Dramakomedien vant gullpalmen i Cannes i år.

Den amerikanske indie-regissøren Sean Baker (53) har laget en rekke spillefilmer om sexarbeidere i USA. Han har hjerte for dem som selger kroppen sin.

Mange i Norge så hans kinofilm «The Florida Project» (2017). Det hjerteskjærende dramaet handlet om en ung alenemor som av og til solgte sex for å få penger til husleien. I «Red Rocket» (2021) møtte vi en avdanket drittsekk av en pornoskuespiller, som forsøkte å «groome» en kåt 17 år gammel jente til å spille inn porno med ham.

«Anora» starter som en slags moderne og skitnere versjon av blockbusteren «Pretty Woman». I den ikoniske filmen fra 1990 selger en smellvakker prostituert (Julia Roberts) eskortetjenester til en rik gentleman (Richard Gere), som hun til slutt gifter seg med. For et eventyr! Tenk at dette var mainstream-underholdning på 90-tallet.

I starten er stripperen Anora en slags 2024-versjon av den «lykkelige hora». Hun skyter tilsynelatende gullfuglen da en steinrik ung russer kommer til nattklubben og vil kjøpe strippdans av noen som snakker russisk. Anora har russisk bestemor og får jobben.

Den russiske skuespilleren Mark Eydelshteyn portretterer sexkjøperen Ivan som en slags uskyldig Peter Pan-skikkelse. Han har et barns energiske kroppsspråk og sklir rundt på sokkelestene i luksusvillaen han bor i mens han ferierer i USA. Den fnisete unggutten liker sex, dop og videospill, og han er sjenerøs med Anora.

Selv om duoen raskt finner tonen, kommer de fra to ulike planeter. Anora bekymrer seg for at klubben hun jobber på, ikke tilbyr helseforsikring eller pensjonssparing. Det eneste Ivan tilsynelatende mangler, er frihet.

I et øyeblikk av eufori og opprørstrang gifter Ivan seg spontant med Anora i Las Vegas, for å få et «green card» til USA. Foreldrene hans i Russland blir rasende da de oppdager det. Svigers setter himmel og jord i bevegelse for å annullere ekteskapet.

Herfra skifter filmen stemningsleie. Mens «Anora» i starten er et slags sexy romantisk drama, blir den nå en gangsterkomedie med innslag av slapstick og en forviklingspreget katt- og mus-lek. Den lystbetonte stemningen erstattes av en, bokstavelig talt, iskald og masete nedtur.

Filmen blir en smule dypere om man leker med tanken på at duoen representerer noe større enn seg selv, som fattig vs. rik, eller amerikaner vs. russer.

Amerikanske Anora er fattig, men stoler på at jussen og hennes borgerrettigheter skal hjelpe henne i konflikten med svigerforeldrene. Den bortskjemte arvingen Ivan har materiell velstand, men kontrolleres av sine autoritære foreldre. Filmens desillusjonerte moral er likevel: I et kapitalistisk system blir arbeiderklassen rævkjørt.

Mikey Madison («Once Upon a Time in Hollywood») gjør sitt livs hovedrolle. Hun både danser, slåss og er rappkjeftet med stor overbevisning. Likevel er det ikke et dypt portrett vi får av Anora. Her drukner karakterutviklingen til fordel for mer actionfylte sekvenser.

Hun blir et slags glansbilde på en «sexarbeider med integritet». Et av Sean Bakers hovedanliggender later til å være å utfordre eventuelle fordommer publikum må ha mot folk fra arbeiderklassen, enten de er strippere eller russiske håndlangere.

Genistreken i «The Florida Project» var at vi som så på, skjønte mer av hva som foregikk enn hovedpersonene selv. Det snedige dramaet var også laget med innestemme.

Til sammenligning dundrer «Anora» på med høyrøstede stoppeffekter. Vi får stripping, knusing av en luksusleilighet og ungdommelige dopfester i Las Vegas. Det siste gir assosiasjoner til en film som «Spring Breakers» (2012).

Sean Baker har både skrevet manus og klippet filmen. Regien hans er stilsikker, og Baker synes spesielt å ha kost seg med å orkestrere de mest actionfylte scenene, hvor det foregår mye i filmfotograf Drew Daniels’ bilder på en gang.

To ganger skifter filmen stemning, og Baker faller for fristelsen til å gi publikum en bittersøt og ganske rørende slutt på eventyret.