Et av vårens høydepunkter

Aldri har en tittel sagt så mye og så lite om hva filmen egentlig handler om, som «Women Talking».

Sarah Polleys film handler nettopp om kvinner som snakker. De sitter i sirkel i en gammel låve og diskuterer.

Kjedelig? «Women Talking» er alt annet enn det. Er det en feministisk kampfilm? I høyeste grad.

Ut ifra måten kvinnene snakker sammen på, skjønner vi at dette mystiske treffet er hemmelig. Noe alvorlig har skjedd. Vi aner at det handler om undertrykkelse som har pågått lenge. Om vold og voldtekter mens kvinnene sov.

Kvinnene vi møter, er i alle aldre. Vi hører om menn, men den eneste som er til stede er August (Ben Whishaw). Han er der for å referere fra møtet. Ingen av kvinnene kan å lese eller skrive.

Da jeg så filmen, hadde jeg ikke lest mye om den. Basert på klesdraktene og kvinnenes holdninger plasserte jeg automatisk handlingen et sted på 1800-tallet. Sarah Polley lurte meg trill rundt.

Overgrepene mot Ona (Rooney Mara), Salome (Claire Foy), Mariche (Jessie Buckley) og de andre skjedde i dette årtusen. Da «Daydream Believer» med The Monkeys dundret over lydsporet, kom det som et sjokk på meg.

«Women Talking» er poetisk, bitende skarp og drømmende. Til tross for at det meste av handlingen foregår inne i og rundt låven, er filmen forbausende filmatisk.

Polley og cinematograf Luc Montpellier bryter ut av den sosialrealistiske rammen, og de får filmen til å fremstå som et ekspresjonistisk maleri. Polley skildrer stemninger og følelser mer enn faktiske handlinger.

Kvinnene har ingen minner fra overgrepene. De husker bruddstykker og våkner blodige og mishandlet. Spørsmålet de sitter med, er om de skal gjøre ingenting, bli og kjempe eller dra.

Bildene holdes i duse farger. Det er som om du sitter og ser på et gammelt fotografi som noen har fargelagt. Musikken til islandske Hildur Guðnadóttir er minimalistisk, men kvass og poengtert. Fargene og musikken er med på å understreke den totale følelsen av avmakt.

«Women Talking» er basert på en roman av Miriam Toews. Sjokkerende nok viser det seg at filmen er inspirert av virkelige hendelser i Manitoba- kolonien i Bolivia. Den dypt religiøse mennonitt-sekten har sine røtter i 1500-tallets reformasjonstid.

Mellom 2005 og 2009 ble mange av kvinnene i kolonien utsatt for overgrep. De religiøse lederne avfeide det hele. Til slutt kom det frem at en gruppe av koloniens menn brukte bedøvelse ment for dyr, for å gjøre ofrene bevisstløse og begå overgrep.

Det hadde vært lett å gjøre dette til en visuell og dramatisk historie, men Polleys fortellergrep er like effektivt. De kjappe, marerittaktige tilbakeblikkene er dypt rystende.

Polleys valg om å gjøre tidskoloritten forvirrende, gjør også at filmen blir universell.

Mariches bitterhet, Salomes raseri og Onas romantisering og forsøk på å forstå favner kvinnekampen på tvers av tid og sted. Tilgivelse blir til slutt umulig.

Med på laget har Polley sterke skuespillere som kan kunsten ikke å overspille. Filmen bikker aldri over i det overdramatiske. Dynamikken mellom skuespillerne er intens. Samtidig får de deg til å føle at du er i selskap med kvinner du har kjent hele livet.

Rooney Mara, Claire Foy, Jessie Buckley og Sheila McCarthy trer frem fra høyballene som kvinner av kjøtt og blod. De formidler sinne og desperasjon over hvordan det er ikke å ha kontroll over eget liv. Dessverre er det fortsatt situasjonen for altfor mange kvinner.

De enkle og stilistiske grepene gjør «Women Talking» til en meget sterk og rørende skildring av kvinneliv. Filmen er et av vårens høydepunkter.