Sterkt om funksjonshemning

I Ragnhild Nøst Bergems nye dokumentar er settingen bofellesskapet Vidaråsen i Vestfold. Her kan mennesker med nedsatt funksjonsevne leve side om side med de som er funksjonsdyktige. Det er en landsby omgitt av natur som er like vakker som selve tanken om fellesskapet som ligger bak.

I denne idyllen møter vi Ola, en 30 år gammel mann som har funnet seg til rette på Vidaråsen, men som nå begynner å tvile.

Ola har en diagnose, men er mer filosofisk og klartenkt enn mange funksjonsdyktige. Han har en bevissthet og smerte forbundet med sin egen tilstand. Han lever med følelsen av å være annenrangs og en byrde.

Samtidig er Ola en mann i rivende utvikling. Han har fått smaken av livet utenfor Vidaråsen, ikke minst gjennom samtaler og samvær med den funksjonsdyktige vennen Lasse. Den dagen Lasse forlater Vidaråsen går Ola inn i en slags eksistensiell krise. Tanker om å leve mer selvstendig trenger seg på. Hvordan vil et nytt liv kunne se ut?

Nøst Bergems «Vær her» var en av de beste norske dokumentarene i 2021. I den skildrer hun mennesker som holder på å forsvinne gjennom demens. Denne gangen får vi en motsatt utviklingshistorie. Ola holder på å finne seg selv.

Bergem bruker noe av den samme tilnærmingen med ultranære bilder av ansiktet til hovedpersonen, som ofte omhylles av et hvitt lys. Her inngir lyset håp og gryende bevissthet, mens det i «Vær her» varslet om intetheten, eller det hinsidige.

Noe av det sterkeste ved denne filmen er den bevisstheten Ola har om sin egen tilstand. Det smerter ham åpenbart å berøre det. Han har et sterkt behov for å snakke om hva som står på spill for hans egen del, og han påberoper seg retten til å bli hørt.

Mennesker med lav funksjonsdyktighet får sjelden fremstå som seg selv i offentligheten. Det er andre som snakker for dem. Olas kamp handler om hans ukrenkelighet som enkeltindivid, intet mindre.

Vi lever i en tid der man fort kan få en diagnose – da får man raskere behandling. Men Nøst Bergem og Ola berører her baksiden av diagnosesamfunnet. For Ola har det vært en hjelp – kanskje spesielt for foreldrene – men også en tvangstrøye.

Det er likevel portrettkunsten som her står i høysetet, det er ikke en politisk saksdokumentar. Hele filmen bærer preg av en grunnleggende tillit mellom filmskaper og hovedperson.

Nøst Bergems kamera er følsomt observerende og empatisk. Hun er påvirket av sin bakgrunn som stillsfotograf og har en enkel, ujålete måte å uttrykke seg på, som likevel fanger opp komplekse nyanser.

Vidaråsen fremstår som en idyllisk plett på denne jord, noen ganger nær paradisisk, rent visuelt. Bergem gjør kanskje litt for mye ut av akkurat det. Men samtidig styrker det Olas integritet at han vurderer å forlate dette mønsterbruket, for en større pris av frihet.