Årets første store snakkis på TV

Seriesensasjon. Homofilt hockey-eventyr. Vanedannende smuss. Årets dameserie. Myk porno og heftig drama? Hvor skal man begynne med å snakke om «Heated Rivalry»?

Den canadiske serien fra 2025 har så mange innsalg klistret på seg at det må sorteres. Det er store sjanser for at du må diskutere den de neste ukene. Det være seg i middagsselskap, i et friminutt, på jobbkonferanse eller i et anstrengt øyeblikk hvor dine tenåringsbarn ikke vil høre deg synse om het sex mellom smellvakre hockeyspillere.

Da er det greit å være forberedt, for om man er litt interessert i drama på TV, er «Heated Rivalry» årets første store samtaletema.

«Heated Rivalry» er bok nummer to i «Game Changers», en serie frittstående romaner om homofile forhold i hockeyverden. Da serien ble lansert på amerikanske HBO Max i november, ble den en umiddelbar suksess. Folk strømmet til tittefester på bar. Podkaster diskuterte ivrig. Kronikker ble hamret ut over en lav sko.

Gjennom høsten var «Heated Rivalry» blant de mest sette manusdrevne programmene. Viktigst av alt for herrene i dress: etter Stephen King-serien «It: Welcome To Derry» har ingen serier i plattformens historie dratt så mange nye seere til HBO Max.

Hvorfor denne suksessen? Hva er det som gjør at «Heated Rivalry» både menes om og sees av et bredt publikum? Delvis fordi den er forbløffende eksplisitt. Mest fordi den er et storslått, fantasifullt drama man ikke kan ta øynene fra. Kom for sexen, bli for kjærligheten!

Det starter i 2011. Tenåringene Shane Hollander og Ilya Rozanov møtes i landskamp mellom Canada og Russland. De ser sultent på hverandre. Så plukkes de av hvert sitt lag i den amerikanske hockeyligaen. De blir hemmelige elskere før de har rukket å bli rivaler på isen.

Er de forelsket? Klarer nervøse, snille Shane å innse at han er homofil? Hvordan skal frekke, fremoverlente Ilya klare å skjule forholdet for sin russiske militærfar spesielt og modernasjonens blikk generelt? Hvor mange tungpustede sexscener klarer man å presse inn i en episode?

Estetikken og fortellerstilen er glossy som en kioskroman. Det går kjapt unna med raske hopp i tid. Kioskromanens dramaturgi byttes ut med utålmodigheten fra kåt fan fiction på nett, en sjanger forfatter Rachel Reid øvde seg på da hun ville bli forfatter.

Det handler ikke om Shane og Ilya får hverandre, men hvor raskt de river klærne av hverandres veltrente, unge hockeykropper.

Det som gjør serien vanedannende, er hvor elegant den lar hemmelig sex nesten umerkelig gli over i en desperat jakt på kjærlighet. Selv om Shane og Ilya må forholde seg til omverden av familie og medspillere, zoomer «Heated Rivalry» stadig tettere inn på deres følelser.

Ilyas harde fasade sprekker når faren blir sykere. Shanes liv i skapet blir stadig mer stusslig. Livene deres tvinger frem en avgjørelse om fremtiden. Serien sikter på dette med et arsenal av emosjonell ammunisjon jeg ikke kan huske å ha sett siden slutten på sesong 2 av «Rådebank», eller den tredje episoden av «The Last of Us».

Episode fem av «Heated Rivalry» er en oppvisning i smart, sensasjonelt god historiefortelling.

Der får også serien det beste ut av Hudson Williams og Connor Storrie, som gestalter Shane og Ilya. Mens de først er endimensjonale i seriens glamorøse lys, vokser de i alle retninger når de nærmer seg hverandre følelsesmessig. Det fører også til noe av det gøyeste med «Heated Rivalry». Den ertende, flørtende kjeklingen mellom dem er forelskelse på høyt nivå.

«Promise not to laugh, but I hired a stylist», sier Shane når han omsider har byttet ut hockeygenseren med en frekk blazer. «I understand», sier Ilya i dypt alvor, før han hånlig slenger ut sin russiske aksent: « ... cause you got tired of looking like shit». Måten Shane villig setter seg i disse posisjonene for lett hets, understreker dynamikken i forholdet. Shane trives i forsvar, Ilya er alltid søkende angriper.

Om de er slik på isen også, får vi ikke vite. «Hated Rivalry» bruker lite tid på selve spillet. Det trekker litt ned, men serien byr i stedet på et annet fint aspekt fra sportens verden.

Idrett er fylt av historier om legender fra samme generasjon som blir bitre rivaler samtidig som de utvikler dyp respekt for hverandre. I amerikanske sporter er Larry Bird og Magic Johnson et eksempel. I mer hjemlige Premier League utviklet Patrick Vieira og Roy Keane en lignende historie. Etter karrierer som minner om slagmarker, kunne de sette seg ned med et glass og prate øye til øye om gloriøse karrierer.

Dette aspektet ved Shane og Ilyas rivaleri blir en fin historie i «Heated Rivalry», selv om det knyttes mer opp mot idrettens mytologi enn spillet i seg selv.

For serien lever virkelig sitt eget liv i en boble. Når ligaens største spillere kan sitte i en strandbar i Miami dagen før All Star Game og sippe Corona og flørte i ro og fred, innser man at serien er en romantisk fantasi med egne regler. Det er kanskje derfor den også treffer hardt.

I sitt eget univers av hemmelig begjær og vakker kjærlighet byr den ikke bare på en vakker nærhet. «Heated Rivalry» tilbyr også seeren å flykte langt, langt bort fra hverdagens kjedelige ting som nettopp regler, logikk og gjøremål.