I «Unge mødre» er Dardenne-brødrene på hjemmebane

Med sin sosialrealistiske stil og fokus på mennesker under økonomisk og sosialt press lager Dardenne-brødrene nakne filmer i tradisjonen til for eksempel engelskmannen Ken Loach.

«Unge mødre» vant pris for beste manus under årets Cannes-festival og føyer seg for meg inn blant deres gode filmer, selv om den kanskje ikke griper like sterkt som «Rosetta», «Sønnen» eller «Barnet».

Vi følger fem unge kvinner som forsøker å finne ut av livene sine etter at de har fått barn. De får hjelp på et senter for unge mødre.

Med umiskjennelig Dardennesk, håndholdt kamera og innspillingssteder som alltid ser ut som om de er tatt i bruk som de er, blir stilen i «Unge mødre» i enda større grad enn vanlig tett på dokumentarisk.

Hovedpulsen i filmen består av mødrenes forhold til sine omgivelser og ikke minst til det kompliserte i å ha fått barn mens de selv er barn. Julie (spilt av Elsa Houben) strever med å komme seg ut av misbruk, opplever tilbakefall, men har til gjengjeld et godt forhold til barnefaren og et ønske om å leve med ham. De vil gifte seg.

I en av filmens mest bevegende scener spør Julie sin tidligere skolelærer om å være vitne for dem etter å ha resitert et dikt av Apollinaire som gjorde inntrykk på henne på skolen.

Lucie Laruelle spiller fantastisk som Perla, som opplever at kjæresten trekker seg og at verden raser rundt henne. Hun vet ikke om hun kan ta hånd om barnet alene, og tenker lenge at hun ikke har noen å vende seg til.

Ariane (Janaïna Halloy Fokan) har en voldelig stefar og en mor som kjemper med eget misbruk. For moren er barnebarnet veien ut av elendigheten, men Ariane vet at hun må gå på skole for å komme seg videre. Hun vil at datteren skal vokse opp hos noen som har penger og som kan lære henne å spille et instrument.

Jessica (Babette Verbeek) har selv opplevd å bli gitt bort som spedbarn. Hun blir besatt av å finne ut hvorfor moren ga henne fra seg.

Naïma (Samia Hilmi) opptrer kun i en kort scene der hun gledestrålende forteller fellesskapet at hun er kommet inn på et kurs for å bli konduktør, noe hun alltid har drømt om.

Dette siste er Dardenne-brødrene i et nøtteskall. Små drømmer i vanlige liv. Stort lenger unna kjendisbloggingen og glamouren kommer man ikke. I «Unge mødre» er filmskaperne virkelig på hjemmebane. De fletter disse fem historiene sammen.

Jentene møter hverandre på mødresenteret, men manøvrerer i sine problemer på egen hånd. Alle de fem skuespillerne leverer til dels hjerteskjærende rolletolkninger.

Det som noen ganger kan skurre, er når det går over i drama, som i konflikten mellom Ariane og hennes mor. Da kommer det glimtvis frem noe teatralt, og det går an å tenke at Dardenne-brødrene er bedre på å skildre menneskers kamp i relativ stillhet, og én og én, enn på å iscenesette troverdige spillescener.

Dialogen lukter da av å være overskrevet, og også av at intensjonen i for stor grad er oppe i dagen. Men dette preger ikke filmen eller tar noe særlig bort fra helheten.

Best er filmen når den skildrer vanlige gjøremål. Mopedkjøring. Ringe på og snakke i en dørtelefon. Ikke ha lyst til å rense navlen på babyen sin. Få panikk fordi kjæresten trekker seg unna. Og naturligvis, og mest av alt, det å være ung mor og livredd, og ikke vite hvordan dette kommer til å gå.

Filmen vant også den

økumeniske prisen i Cannes,

samt, morsomt nok, prisen for mest miljøansvarlige produksjon, uten at jeg tror det får folk til å løpe på kino.