For noen år siden kom Sondre Justad frem til en erkjennelse av at han hadde mistet noe av seg selv. Han begynte å se hjemmevideoer fra barndommen. Resultatet ble låten «Sorry» og en musikkvideo der han visualiserte det som ligner et oppgjør med seg selv og «hva han hadde glemt på veien».
En ny dokumentar utforsker denne personlige reisen videre. Justad tilhører generasjonen som vokste opp med digitale kameraer. I opptakene fra oppveksten ser vi Justad fra alle mulige kameravinkler. Han er en ung mann med et voldsomt formidlingsbehov og en bevissthet om kamera. «Slutt å skap deg», sier faren på et tidspunkt, lei av all poseringen.
Det var også et øyeblikk da jeg fryktet at denne filmen ville ende i enda et selvopptatt og uinteressant artistportrett kun for den harde kjernen av fans. Men det skjer noe i møtet mellom Justad og dokumentarist Trond Kvig Andreassen. Sistnevnte har fått oppgaven med å lete gjennom hundrevis av timer med opptak, fra de første spede musikalske sprellene i Henningsvær til platekontrakt og et fullsatt Spektrum.
Livskrise
Jeg hadde ikke lyttet inngående til Justads musikk før jeg så filmen. Men jeg hadde lagt merke til hans karisma og vilje til å anvende klisjeer. Det er noe beundringsverdig ved hans åpne holdning overfor det å formidle egne følelser, det å ikke legge bånd på seg eller ha et filter.
Det kan være kleint, noe han er den første til å innrømme. Men han er villig til å satse alt og blottstille seg. Det er i møte med publikum at Justads talent som artist kommer til sin rett. Her oppstår kjemien. Derfor er noen av de beste øyeblikkene i filmen fra livescenen.
Det er samspillet med publikum som gjør Justad til en unik artist. Foto: Ymer
Filmskaperne bygger filmen rundt en liveopptreden på Spektrum. Backstage møter vi en artist på høyden av karrieren, men som strever med å «finne seg selv». Dette er en klassisk krise for artister som har opplevd suksess i ung alder, eller som er drevet av en altoppslukende ambisjon om å lykkes.
I Justads tilfelle synes viljen å være kanskje større enn talentet. Jeg mener ikke å nedvurdere ham, men opplever at talent, også innen den brutale popverdenen, er bare én av egenskapene som må til for å lykkes. Og Justads pågangsmot er formidabelt.
De pinlige øyeblikkene
Regissør Kvig Andreassen har fått tilgang til en enorm mengde materiale han makter å forme til et helstøpt portrett. Jeg savner likevel en fordypning av det musikalske. Vi får bli med på hans første imitasjoner av boyband-positurer i barndommen. Vi blir så vidt kjent med de miljøene han var en del av på musikklinjen i Bodø og Romerike Folkehøgskole. Men hans musikalske forbilder og røtter berøres sjelden.
Refleksjon over egen karriere er ikke Justads sterke side. Vi får møte en artist som våger å være usikker foran kamera. Det er som om hans medvirkning foran kamera er improvisert, en slags performance han aldri selv helt vet utfallet av. Det tilfører filmen kvaliteter andre mer kontrollerte portretter ikke har. Det kan være pinlig, men det gjør at vi blir tvunget til å delta mer aktivt i Justads utforskning.
En sentral sidehandling er Justads vei «ut av skapet». Denne skildringen er ikke like interessant fordi vi aldri får noen forståelse av hvordan han har befunnet seg «i skapet».
I et avgjørende øyeblikk i Spektrum vil han kalle sin nye kjæreste inn på scenen for å introdusere ham for publikum. Min første innskytelse var at dette blir for privat, for pinlig. Men så forvandlet det seg til et ganske vakkert øyeblikk, der de synger fint sammen. Det ga filmen et uventet løft.
