Den 26. november er det 80 år siden den tyske båten «Donau» reiste fra Oslo med 529 jøder i lasten. Det er forbrytelsen vi ikke har lov til å glemme.
NRKs bidrag til markeringen viser at det faktisk går an å lage kraftfullt TV uten sterke effekter. Ofrene for forfølgelsen får fortelle sine historier, og jeg tror ikke det er mulig å se serien uten å bli grepet av alvoret.
Budskapet er fortsatt viktig
Så lenge antisemittismen stadig dukker opp igjen, må historiene gjenfortelles.
Det viser nynazistene på mars i Oslo. Det viser også oppgjørene med grumsete holdninger på venstresiden i britenes arbeiderparti. Abid Raja har snakket åpent om hvordan jødefiendtlige holdninger har god grobunn i enkelte muslimske miljøer.
Og i en tid der konspirasjonsteorier spres som ild i tørt gress, er det viktig å huske at slikt nesten alltid ender med å gi jøder skylden for alt man ikke liker.
I ettertid er Siegmund Korn mest kjent som trener for norske skihoppere. I 1945 fikk den statsløse gutten beskjed om at han ikke var ønsket i Norge. Foto: Monster / NRK
Rolig enetale
Dette er lavmælt TV, der ofrene som kom seg til Sverige får fortelle sin versjon. Et par skjebner fortelles ved at en rolig fortellerstemme leser fra memoarer.
For mange av oss er det kjente historier. Det står stor respekt av at 80- og 90-åringer nok en gang stiller opp for å fortelle om det traumatiske de gikk gjennom.
Nettopp dette gjør programmene så sterke.
Sonja Blaugrund kom seg med båt fra Skien til Sverige, familien hennes var de eneste jødene i Telemark. Foto: Monster / NRK
Lite problematiserende
I lys av de siste årenes diskusjoner om rasistiske holdninger, hjemmefrontens rolle, betaling av flyktningtransportene og at «den største forbrytelsen» ikke ble tatt på alvor i rettsoppgjøret, ventet jeg en mer problematiserende form på serien.
I stedet får vi ofrenes ganske rolige og beherskede versjon. De forteller om mobbing i skolegården før krigen, men også om å være en selvfølgelig del av nærmiljøet. Sonja Blaugrund forteller om skipperen som skulle ha mye penger for å ta dem til Sverige. Flere forteller om de norske politifolkene som banket på døren.
Siegmund Korn ser rett i kamera og snakker om norske myndigheter som fortalte ham og de andre østerrikske barnehjemsbarna at de ikke var ønsket i Norge.
Da jødene kom tilbake, var det til hjem tømt for eiendeler. Alle hadde mistet store deler av familien. Nordmenn flest ville se fremover og ikke høre om minoritetenes lidelser.
Ikke noe av det problematiske feies under teppet. Men fokus er på ofrenes egne opplevelser.
Programmene er en solid oppreisning for folkene bak «Carl Fredriksens Transport», heltene som fraktet hundrevis av jøder ut av Oslo og til svenskegrensen. Det fortjener de etter diskusjonen rundt Marte Michelets bok om hjemmefronten. Serien problematiserer ikke, men tidsvitnenes historie etterlater ikke tvil om hvordan de opplevde folkene som risikerte livet for å redde dem.
Inger-Lise Grusd var ni måneder gammel høsten 1942. For grenselosene var det uaktuelt å ta med et så lite barn. Derfor måtte moren overlate henne til andre. Foto: Monster / NRK
Noe som skurrer
For å illustrere historiene er det gjort et imponerende arbeide med å finne bilder, filmsnutter og lyd fra samtiden.
Da er det forstyrrende at noen av disse innslagene virker revet helt ut av sammenhengen. For eksempel er det vanskelig å forstå hva sangen «Everybody’s talking» fra 1966 har med livet i familien Sachnowitz å gjøre. Eller hvorfor voksne som danser på en bar skal illustrere barnehjemsbarnas feiring av freden. Opptaket ser ut som om det er fra en av New Yorks illegale barer under forbudstiden, ikke en svensk småby.
Slike feilskjær ødelegger ikke helheten. Forhåpentlig er serier som dette en vaksine mot at historien gjentar seg.
