Lesbisk kjærlighet på steroider i «Love Lies Bleeding»

Jeg er håpløst svak for amerikansk film noir fra 1940- og 50-tallet, helst av den lavt budsjetterte sorten. Derfor traff denne filmens åpning kjente strenger.

En fremmed ved navn Jackie ankommer et småsted nær grensen til Mexico. Hun er på vei til Las Vegas, men stanser for en treningsøkt på et lokalt treningsstudio. Der får den spinkle Lou bak disken øye på den kraftfulle fremmede og faller pladask.

Det er som det skjebnesvangre første møtet i enhver fatalistisk film noir. Det tar ikke lang tid før vi innser at denne gjensidige attraksjonen er eksplosiv og farlig. Dette kan ikke gå bra, men nettopp derfor blir vi sittende. Bare kjemien mellom Kristen Stewart og Katy O'Brian alene gnistrer nok til å holde oss fanget.

Det som løfter filmen ytterligere til nye høyder, er regissør og medforfatter Rose Glass' rampete og underholdende fortellergrep. Det er alltid deilig å se en frekt fortalt røverhistorie som tilfører en sjanger friskt blod. Her forsyner Glass seg grådig fra andre filmer i grenselandet mellom klassisk film noir, dampende, sexy thriller og body horror, men hun tilfører også noe nytt.

Et av nybrottene er at hovedrollene begjærer hverandre, ikke mennene. Det har mennene rundt dem i den slitne grensebyen vanskelig for å tilgi. At Lou ikke har rømt for lenge siden, skyldes søsteren. Hun sitter fast i et voldelig ekteskap og trenger henne.

Men hun har også noe uoppgjort med faren (Ed Harris). Det ligger der og murrer. Han er småbyens allmektige kjeltring som Lou har brutt med. Da den nyankomne Jackie begynner å jobbe for faren, blir Lou viklet inn i farens fangarmer igjen. Dette er likevel ikke en film om et fadermord. Mennene er ikke tildelt en så sentral rolle.

Den fremste anerkjennelsen av mannfolk finner vi i filmskaperens nikk til filmkunstnere som Coen-brødrene og David Lynch. Glass har den samme forkjærligheten for voldsspiraler som kommer ut av kontroll og gir uventede, bisarre utslag.

Dette er ikke en film for de lettskremte. Det som likevel gjør volden mer medgjørlig, er den vanvittige farten og humoren den er skildret med. Du slutter etter hvert å sette spørsmålstegn ved de overraskende vendingene. Dette er en film der det ene ubønnhørlig leder til det andre, og det gjelder å holde seg fast i kinosetet.

Noe av årsaken til at vi ikke hektes av denne usannsynlige røverhistorien, er at vi har Kristen Stewart som et slags rasjonelt senter i stormens øye. Hun har en sjelden evne til å tilføre ekstreme situasjoner en normalitet. Likeledes kan hun få hverdagslige situasjoner til å fremstå som interessante og usedvanlige ved å gi oss noen få blikk.

For en film med så høyt antall drap er det en gave for en regissør å ha en stjerne som publikum kan tilgi det meste. Katy O'Brian har en fysisk mer krevende rolle. I løpet av filmen forvandler kroppen hennes seg fra noe håpefullt til et mektig våpen.

Regissør Glass og fotograf Ben Fordesman skulpturerer denne transformasjonen med det rette glimtet i øyet. Men da Jackies eksperimentering med steroider når sitt klimaks, inntar hun hulkenske proporsjoner. Da er vi plutselig i en helt annen film.

Jeg tror ikke publikum vil akseptere dette uten en viss fnising – om de i det hele tatt aksepterer det. Likevel, ved å kombinere så mange uvanlige komponenter, har Rose Glass gitt oss en av årets mest originale filmer. Den amerikanske indiefilmen kan fortsatt slå fra seg.