I «Nostalgia» møtes fortid og nåtid i Napolis skitne gater

Vi kan aldri vende tilbake, skrev romanforfatteren Thomas Wolfe for over 80 år siden.

Bare nostalgi fører oss tilbake til stedene der vi vokste opp i troen om at oppvekstens magi kan gjenoppvekkes.

Hovedpersonen i dette napolitanske dramaet vender tilbake til barndomsbyen Napoli 40 år etter at han forlot den. Han vil se til sin aldrende mor før hun dør.

Byen er skitten og herjet av kriminalitet. Moren er blitt så hjelpeløs at hun er forflyttet til en kummerlig leilighet. Likevel er det som om et romantisk slør henger over Felice (Pierfrancesco Favino) når han går gjennom byen.

Ethvert gatehjørne utløser et minne fra en oppvekst som var preget av fart, spenning og overskridelser. Sammen med kameraten Oreste kunne han som småkriminell, leve livet i Napolis smug og bakgater. Det var en tid av ubegrenset frihet som til slutt gjorde at han måtte komme seg vekk.

Han vendte aldri mer tilbake, og kanskje er det nettopp det som er hans problem. Hans oppfatning av Napoli har stått stille. Men det har selvsagt ikke byen selv.

Dette er som du forstår, ikke enda en feiring av et stykke livsbejaende italiensk kultur med familien, maten og naturen som vakkert bakteppe.

Filmen kan fungere som et korrektiv til Paolo Sorrentinos mer romantiske skildring av sin oppvekst i Napoli i fjorårets Oscar-nominerte «Guds hånd».

Det er noe selvbedragersk ved måten Felice ser tilbake på ungdomstiden. Han har aldri kommet over denne perioden som fikk en så brå avslutning. Han kan heller ikke se hvordan byen og Oreste har vokst sammen til en ondartet svulst.

– Jeg kjenner ham, sier Felice, da han blir konfrontert med det faktum at Oreste er blitt en av byens mafiabosser.

Det er som om han brått glemmer hvorfor han måtte forlate byen.

Han leier en leilighet og innleder et vennskap med en av prestene som kjemper mot mafiaen. Han ser for seg at han kan bidra med noe positivt og utgjøre en forskjell. Han begynner å planlegge et nytt liv i byen og ber hustruen i Kairo om å komme etter. Han er overbevist om at han kan vende tilbake.

Det er den stemningsfulle skildringen av hovedpersonens nostalgiske lengsler som gjør filmen annerledes. Han burde, som en av Elena Ferrantes romanfigurer, være klok av skade etter oppveksten i den brutale byen. Men han er en emosjonell optimist, uten analytiske tilbøyeligheter eller evne til bitterhet.

Regissør Mario Martone har selv vokst opp i Napoli og har tidligere dramatisert mafiaens grep om lokalsamfunnet i «The Mayor of Rione Sanita». Men denne gangen er han ikke like interessert i mafiaens indre liv og terrorregime.

Mafialederen Oreste holdes på armlengdes avstand, helt til sannheten om Felices oppbrudd fra byen kommer for dagen. Relasjonen mellom Felice og Oreste under ungdomstiden har alle trekkene til et intenst kjærlighetsforhold – bortsett fra i fysisk forstand.

Martone skildrer fortiden med smalere billedrute og mer kornete filmkvalitet, som om det er en rosenrød ramme. Vi ser også hvordan han idealiserer sin mor fra ungdomstiden, i kontrast til hennes alderdoms misære. Man han er ingen naiv idiot og vet å ta affære når det trengs. Det er noe grunnleggende sympatisk ved hovedrollens kombinasjon av pragmatisme og åpenhet.

I en av filmens mest minneverdige scener, tidlig i filmen, ser vi ham kle av sin skrøpelige gamle mor for å gi henne et bad. Det kunne fort blitt en påklistret scene, og jeg lurte i noen sekunder på hvor Martone ville med scenen. Men regissør og skuespillerne går her til kjernen av dramaet. Bare ved å identifisere oss med hovedrollens anstendighet, kan vi fullt ut være med på denne tragiske reisen.