Nei, dette er ikke enda en kommentar av en mann over 50 som forteller deg at «Sopranos» er den beste TV-serien noensinne. Vi har hørt nok om den såkalte gullalderen like etter årtusenskiftet der «Sopranos» ledet an et lite kobbel med mørke og mannstunge serier som «The Wire», «Mad Men» og «Breaking Bad».
Jeg har lenge vært på utkikk etter et portrett av mannen som startet det hele, Sopranos-skaper David Chase. Denne dokumentaren (i to deler) av Oscar- og Emmy-vinneren Alex Gibney er en sjeldent engasjerende utforskning av forholdet mellom levd liv og diktning. Det er samtidig den mest innsiktsfulle bakomfilmen jeg har sett.
Chase ble lenge regnet som en mann av få ord. Etter at den legendariske serien ble rundet av med en gåtefull sluttscene i 2007, er han forblitt ganske taus. Men her er han overraskende snakkesalig – og selvutleverende.
Ikke minst går han i dybden av samarbeidet med en av TV-historiens mest sagnomsuste skuespillere, James Gandolfini. De matchet hverandre ikke alltid perfekt som enkeltindivider, men de traff noe i hverandre som skulle forandre TV-dramatikken.
Kontoret til dr. Melfi er gjenskapt, men denne gangen er det serieskaperen som må gå i terapi. Foto: Max
Moren fra helvete
Gibney skaper en humoristisk ramme som bidrar til at Chase åpner opp. Han har bygd en tro kopi av dr. Melfis kontor der Tony Soprano gikk i terapi. Scenen er dermed satt. Nå skal Chase granskes, og regissør Gibney inntar rollen som Melfi.
Det er ikke spesielt originalt, men svært effektivt for å få den kjølige Chase til å tine. Som i en episode av «Sopranos» går vi rett tilbake til barndommen i New Jersey og det mildt sagt problematiske forholdet hans til egen mor. Om Tony Soprano er tidenes antihelt i en amerikansk TV-serie, er Livia Soprano tidenes mest notoriske mor.
Tony kjemper seg til topps i New Jersey-mafiaen, men overfor moren står han ganske forsvarsløs. Hun ydmyker ham, påfører ham traumer, ja, på et tidspunkt konspirerer hun med Tonys onkel om å få sønnen likvidert.
Chase mener at skildringen ikke er noen overdrivelse. Hans egen mor var faktisk så destruktiv. Han gir oss en levende beskrivelse av kulturen han selv og Tony Soprano vokste opp i – blant voldelige menn med røtter i vendetta-kulturen i Sør-Italia.
Den siste scenen i «Sopranos» er en av de mest omdiskuterte noensinne. I dette portrettet gir serieskaperen sin tolkning av den. Foto: Max
Pakt med djevelen
«Sopranos» var selvsagt så mye mer enn Tony, moren og Chases egne nevroser. Den kunne skilte med et makeløst rollegalleri man ikke før hadde sett i en TV-serie. Det var som om Charles Dickens hadde gjenoppstått i New Jersey og bestemt seg for å skrive en hjerteløs skildring om den amerikanske kapitalismen.
Paulie (Tony Siroco), Onkel Junior (Dominic Chianese) og Livia Soprano (Nancy Marchand) var kanskje bifigurer. Men uten deres særegenheter ville ikke Sopranos blitt det samme.
Det var hele dette formidable italiensk-klingende koret rundt hovedpersonen som tilførte ham farger og kompleksitet. Vi får se arkivopptak fra en rekke leseprøver der skuespillerne prøver å finne ut av rollene. Vi får vite at Steven van Zandt – som aldri hadde spilt fiksjon – egentlig var tiltenkt hovedrollen, men det var innen Gandolfini dukket opp og feide all tvil til side.
Tony Soprano ble en banebrytende hovedrolle fordi vi som seere ble satt på prøve. Vi fikk i beste sendetid sympati med et monster. Det alle i serien har til felles, er at de har inngått en pakt med djevelen, sier Chase. Det er også i høyeste grad tilfelle for oss som ser og dyrker serien.
For Gandolfini ble rollens stadig mer omsluttende mørke en alvorlig prøvelse – og helseutfordring. En skuespiller kan ikke leve i en slik rolle over tid uten at det koster. Det er slike refleksjoner som gjør denne dokumentaren til noe langt mer enn en bakomfilm.
