«The Paper» har øyeblikk av komediegull

Han ville aldri bli Superman. Han drømte om å bli Clark Kent, den uredde journalisten.

Mediebransjen er og har vært i enorm endring. I Norge har redaktørstyrte medier fortsatt høy tillit, men krigen om hvem som eier sannheten, utfordres.

Bransjens økonomi er preget av konstant krise. Kampen mellom seriøs journalistikk og klikkhoreri tilspisser seg. Den nye serien til gjengen bak den amerikanske versjonen av «The Office» tar for seg livet i en lokalavis i Ohio. Der står det ikke bra til, for å si det forsiktig.

Den nye komiserien «The Paper» byr på gjenkjennelige situasjoner og treffer noen ømme punkter for oss som jobber i bransjen. For de som mener at journalistikken var bedre da papiravisen hadde sine glansdager, fremmer serien nostalgi.

Mannen som drømmer om å bli Clark Kent, heter Ned (Domhnall Gleeson). Han er nettopp blitt sjefredaktør for Toledo Truth Teller. Den en gang så stolte avisen med over 900 ansatte deler i dag lokaler med en gjeng som selger dopapir.

I første episode brenner det i nabobygningen, men ingen av «reporterne» reagerer. De er opptatt av å skrive om hvor mye Ben Affleck gir i tips og fylle papirsidene med stoff fra nyhetsbyråene AP og Reuters. Heldigvis har Ned store ambisjoner.

«The Paper» er bygd opp akkurat på samme vis som «The Office». Den starter med at «dokumentarteamet» prøver å finne ut hva som skjedde med selskapet de fulgte i den gamle serien. De oppdager at Dunder Mifflin er solgt. Oscar Martinez (Oscar Nuñez) var den eneste som ble med på flyttelasset til Toledo, Ohio. Han er ikke spesielt begeistret over nok en gang å få et kamera i trynet.

Den britiske utgaven av «The Office» er en klassiker som avslører kontorlivets trivielle og pinlige sider. Ricky Gervais' og Stephen Merchants observasjonshumor avdekker menneskers forfengelighet og selvbedrag. Den amerikanske versjonen mangler råskapen, men spiller på varmere strenger. Det gjør også «The Paper», men du blir skuffet om du håper på «The Office 2».

Selv om formatet er det samme, er tonen annerledes. Mens «The Office» tar for seg kontorlivets absurditeter, handler «The Paper» om journalistiske prinsipper i en verden der folk ikke vil betale for nyheter.

Enhver komiserie bruker tid på å etablere de forskjellige typene. Det tar også noen episoder før «The Paper» blir varm i trøya. Mare (Chelsea Frei) er redaksjonens flinke pike. Nicole (Ramona Young) jobber nevrotisk med opplaget. Adam (Alex Edelman) fører regnskap og er lagspiller.

Ned sender samtlige ut på reporteroppdrag, uansett hva de jobber med. Lokaljournalistikken må reddes.

Den mest ekstreme figuren i «The Paper» er Esmeralda, spilt av Sabrina Impacciatore, kjent fra andre sesong av «The White Lotus». Esmeralda styrer nettutgaven. Hun gir bransjen et dårlig rykte med reklamefinansierte artikler. Det dårlige poenget står helt nederst i den eviglange saken. Det er så irriterende!

Hun er en overdrevet karakter som står i sterk kontrast til resten av gjengen med mer forsonende trekk. Hun manipulerer, er høylytt og ambisiøs. Karakteren er en av de mest ufordragelige og irriterende jeg har sett på lenge. Hun holdt på å ødelegge hele serien for meg, men så begynte jeg å lure på hva de egentlig vil med henne.

I glansdagene var papiravisen et bilde på sannhet og prinsipper. I startfasen var nettutgavene en bråkete stedatter uten moral eller etiske regler. Mange er det ennå. Jeg tolker Esmeralda-figuren som klikkhoreriet personifisert. Da gir figuren mening.

«The Paper» er kanskje morsomst for oss som jobber i bransjen, men savner du «The Office», er den verdt å prøve. Episoden hvor de bestemmer seg for å ta forbrukerjournalistikken på alvor og teste skjønnhetsprodukter, er gull.