«Psykodrama» er strålende moro

I fem år har skuespillerne Per Kjerstad og Ole C. Ertvaag utlevert seg selv og sine nærmeste i podkasten «Psykodrama». Det handler om angst og alkoholisme, tvangstanker og sinne, mental helse og utfordringer i karrieren. Dette har gitt dem et navn i det tette norske podkastmarkedet.

Lytterskaren er trofast, og materialet de har samlet i podkastbanken gjennom snart 300 episoder, tas nå ut på briljant vis. Livene deres er skrudd opp til 11 og omskrevet til TV-serie.

Per og Olec – som lytterne kjenner dem som – har laget en forfriskende komedie av sine mest outrerte episoder og egenskaper. De spiller seg selv. Det gjør også konene Åse og Gina.

«Psykodrama» er slik sett en familiebedrift hvor alt i utstillingsvinduet er til salgs. Med et godt utgangspunkt blir serien enda bedre.

Per er hissigproppen. Han drikker for mye og for ofte. Tøff på utsiden, men på innsiden en usikker nordlending som bare vil bli elsket.

Olec er jovial og karslig, men fylt til randen med nevroser. Han kommer fra et angstanfall på scenen som satte karrieren på pause og endte med at han ble sykmeldt.

Siden Per og Olec er skuespillere som lever av navn og ansikt, gjør utfordringene dem også komisk selvopptatte.

Hver episode begynner med at de prater i podkaststudio. Så spiller de ut scenene de diskuterer på luften. Slik viskes skillet mellom det virkelige liv og dramatiseringens fantasi ut. Da kan serien tre ut på scenen som et eget verk – uavhengig av hva som er fakta eller fiksjon.

Duoens kamp mot seg selv og omgivelsene driver dem inn i hysteriske situasjoner. Per må drikke seg til mot i barnebursdag. Olec hundser lett en stakkars kostymeansvarlig til å sy nye spesialklær til ham på teateret. Per klikker på sønnens kontaktlærer fordi han tror han har sabotert en grevlingjakt. Olec plager sin venn kreftlegen med smålige mikroplastbekymringer.

Flere unødvendige øl og en uendelig rekke tvangstanker. Deres oppgitte koner står på sidelinjen og sukker tålmodig (Åse) eller blir med på kjeftingen (Gina).

Iblant tas tempoet ned, og «Psykodrama» skrur over i modus for alvorsord. Episoden hvor Per drar nordover for å hjelpe kompisene med dugnad, er det mest åpenbare forsøket på å la det personlige dramaet trumfe komikken. Stående for seg selv er det en litt seig episode, men som oppbygging av karakteren Per har den god nytte. Det gjør ham tredimensjonal når raseriet koker over i episodene som følger.

Seriens styrker er mange. Forviklingene er godt stablet for stor utbetaling når klimaks kommer. De ekte partnerne er strålende som seriekoner. Filmingen rundt om i Stavanger gir den et lokalt og vennlig preg.

Bikarakterene er like outrerte som hovedpersonene. Kristoffer Joner som suicidal Kristoffer Joner er det beste eksempelet. Serien er aldri redd for å gjøre narr av sine hovedpersoner, samtidig som den stryker dem medhårs som de nervøse små valpene de også kan være.

Seriens utgangspunkt er voksne menns nysgjerrighet på egen mentale helse, men ikke som «snakke-ut-om-den-vonde-tiden»-overskrifter. Denne villigheten til å blottlegge problemer for gøyal komedie gjør dem både morsommere og mer interessante. Da er kanskje også misjonen fullført.

En lattervekkende menneskeliggjøring av voksne menns problemer – gjennom grevlingjakt, muggangst og litt for mange Sobril før man skal være moromann på konferanse.

Til sammen blir det en vellaget og morsom miks av den ufarlige hverdagshumoren fra «Side om side», pinlighetene fra «Klovn» og forstadsharsellaset fra «Solsiden». Suksesskombinasjon? Definitivt!