Fans av DC-universet diskuterer fremdeles «The Batman». Var filmen fra 2022 et mørkt mesterverk eller en flau fiasko? Matt Reeves' nye versjon av flaggermusen med kappe klarte seg brukbart i billettlukene, men den «Se7en»-inspirerte estetikken og Robert Pattinson som Batman ble mottatt med både skuldertrekk og ekstase.
Gjemt inni en voldsom sminkedrakt fikk Colin Farrell en viktig, men liten rolle som The Penguin, pingvinen. For ivrige lesere av tegneserien er karakteren kjent som Oswald Cobblepot.
I «The Penguin» har den vaggende, deformerte skurken fra akveduktene fått hovedrollen. Han er også døpt om til Oz Cobb. «The Penguin» er hans historie, og etter en vaklende start ender den som et medrivende portrett av en av Batmans viktigste fiender.
«The Batman», uten Batman
Pingvinen har tradisjonelt vært en ivrig kriminell, like kreativ med paraplyen som han har vært komisk med vaggende gange og spiss nese. Nå er det lite humor og mer ufiltrert bitterhet og personlige traumer. Som vi husker fra «The Sopranos», blir det bra serie av dype traumer!
For å sikre fullt fokus på pingvinen, er da også Batman satt på innbytterbenken. Den kappekledde hevneren nevnes ikke gjennom åtte episoder, kun én gang gjør Batman en slags gjesteopptreden.
Serien er allerede blitt en favoritt hos mange. Max forteller at det er en av de største seriene de har lansert siden «The Last of Us». Her er Colin Farrell i rollen som pingvinen. Foto: Max
«The Penguin» begynner der «The Batman» sluttet. Gotham City ligger i ruiner. The Riddler sprengte sine bomber og sørget for at byens reisverk mot sjøen kollapset. De mindre bemidlede områdene er nå rene gettoer. Etter mafiasjefen Carmine Falcones død er det brutt ut en vaskeekte mafiakrig. Myndighetenes porøse styring har også kollapset. The Riddler drepte også byens lederskikkelser.
Den sleipe, gatesmarte Oz, aka pingvinen, manøvrerer seg brautende, men snikende effektivt gjennom ruinene av Falcone-imperiet og byens kollaps. Sammen med sin nye løpegutt og sjåfør Victor Aguilar forsøker han å flyte til toppen av malstrømmen som truer med å dra alle til bunns. Slik fortelles det tydelig at serien er en bro til film nummer to, som skal komme i 2026.
En pingvin klarer seg ikke alene
Allerede tidlig fremstår det noe underlig at Colin Farrell skal bære serien. Den Oscar-nominerte iren gjør sikkert en god jobb et sted inni tjukkasdrakten han har på seg. Bak et lag av sminke finnes nok den fabelaktige mimikken han har gjort til sitt varemerke. Det er dessverre ofte vanskelig å få tak i.
I «The Batman» fungerte han som artig birolle og lavterskel skurk. I «The Penguin» bruker han lang tid på å komme ut av pingvinflesket. Det tar også tid å venne seg til hans karikerte New York-aksent, som ofte minner om Peter Sellers' elleville parodi som mafiaboss i «The Revenge of the Pink Panther».
Utover serien blir Farrell mer komfortabel i plasthuden, og han løftes opp av en aldeles fantastisk Cristin Milioti som Sofia Falcone. Mafiasjefens datter kommer rett ut det psykiatriske sykehuset Arkham. Hun er klar for krig. Hvem drepte broren Alberto Falcone? Vi vet fra scene én at det er vår vaggende venn, men kampen dem mellom gir serien sine to viktigste ingredienser.
Maktkampen skaper et velfundert mafiadrama. Samtidig eksponerer den pingvinens nye opprinnelse, hans vei fra fattig oppvekst og skavanker til ufiltrert hat mot alle som mobber ham. I seriens siste episoder vokser «The Penguin» ut av sitt tegneserieskinn og blir til et psykologisk portrett av fryktinngytende proporsjoner. Grepet med å skifte fokus fra farens mobbing til behovet for mammas aksept sitter tungt som Tony Soprano i psykiaterstolen.
Cristin Milioti er sterk som Sofia Falcone og løfter «The Penguin». Foto: Max
Spiller videre på stemningen fra «The Batman»
Da blir også «The Penguin» til nettopp den «The Sopranos»-hyllesten den ønsker å være.
Pingvin-mamma blir Tonys mor Livia. Lille Victor inntar Christopher Moltisantis rolle. Som bikarakterer vender de sine lyskastere på Oz, pingvinen. Det gjør ham lettere å forstå enn å like, men viktigst av alt: Deg gir en dybde til «The Penguin» som skaper store forventninger til hva dagens DC kan gjøre med «The Batman 2».
Hovedgrunnen til at jeg elsket «The Batman» tross filmens mangler, var at Gotham City var et kult sted å være. Fargene. Miljøet. Stemningen. Pattinsons emohulking. Det Nirvana-inspirerte lydsporet. De mugne leilighetene. Regntunge gater. Gjennomkorrupte politifolk. Alt ble til kulisser som i seg selv var interessante nok til at handlingen fikk lov å gå sakte.
«The Penguin» utnytter ikke omgivelsene på samme måte som filmen, men bruker sine verktøy som serie: gå i dybden på karakterene og historiene.
