Nær enden på den amerikanske drømmen

Det var både noe forfriskende og gammelmodig ved Thomas Seltzers første sesong av «UXA». Han fremsto som en vår tids Erik Bye som ga den klassiske NRK-reportasjen et lett satirisk spark bak. Han kunne sette seg ned på en diner med noen raringer med MAGA-hatt (red.anm: Make America great again), vel vitende om at det er en klassisk journalistfelle.

I den tredje sesongen går han noen ganger i denne fellen selv, og det er kanskje ikke like satirisk ment. Vi møter Trump-kulten og får bekreftet alle våre fordommer. Heldigvis rommer de fem episodene mye mer.

Det starter spektakulært i solskinnsstaten med en noe utdatert «Miami Vice»-inspirert intro. Vi er i MAGA-land, og kanskje refereres det her til Trumps forkjærlighet for 80-tallet.

Jeg lar tvilen komme denne gimmicken til gode, og det viser seg å være fornuftig. For med én gang Seltzer kommer seg ut av tykkeste MAGA-land, finner serien tilbake til sitt effektive, emosjonelle spor.

Vi møter mennesker som har levd, to tell the tale, som det heter derover. De gjemmer seg ikke bak rare hatter, våpenposeringer og fargerike slagord.

Vi møter foreldre som planlegger å rømme fra Florida, fordi de frykter for sikkerheten til det ene barnet sitt, som er trans. Vi blir med til kontoret til en valgfunksjonær som opplever å bli truet på livet fordi han bare gjør jobben sin. Vi ser konsekvensene av det som gjør den politiske innflytelsen til det republikanske partiet i dag så problematisk.

I Georgia ble en kvinne rettsforfulgt fordi hun hjalp (svarte) velgere med å finne veien til stemmelokalene. Her blir vi også introdusert for en veteran fra borgerrettighetskampen. Med tårer i øynene forteller han om hvordan hans stemmeseddel ble forsøkt slettet fra stemmeregistrene – sammen med over 30.000 andre (hovedsakelig) svarte velgere.

Det er der vi befinner oss nå, konstaterer Seltzer. Verdens største demokrati skjelver foran sin egen geværmunning. Når vi i slike øyeblikk skuer ned i avgrunnen, er Seltzer rask med å få oss til å heve blikket igjen. Han har fortsatt troen og tar oss videre på motorveien, ansporet av regionale musikk-klassikere som «Rhinestone Cowboy» og «Louisiana».

Et av høydepunktene inntreffer da Seltzer besøker delstaten Louisiana som herjes av klimaendringer. Vi blir med til den lokale gravplassen der de døde risikerer å bli trukket av gårde med strømmen etter oversvømmelser. Med Randy Newmans elegi over den store oversvømmelsen av Louisiana fra 1927 i bakgrunnen, vokser sekvensen til en sterk kommentar på de menneskelige omkostningene.

Seltzer unngår klokelig å lire av seg store ord om «den amerikanske drømmen». Han vet at den ikke lenger er innen rekkevidde for svært mange. Men han har et personlig eierskap i Amerika og opprettholder en optimisme som er blitt en del av hans stil som programleder. Den virker ofte avvæpnende på intervjuobjektene og får dem til å åpne seg.

Også denne gangen har han med seg Thomas Søbstad som seriens fotograf og klipper. Opplevelsen vi får av å komme nærme intervjuobjektene, må også tilskrives denne dyktige fagmannen som har vært med siden første sesong.

Disse tre sesongene har dekket et savn mange av oss har hatt etter en mer oppsøkende rapportering fra det amerikanske samfunnet. Jeg vokste opp med Jahn Otto Johansen som NRKs utenriksreporter i USA. Han brukte tid på å oppsøke amerikanere i ulike miljøer og sto sjelden statisk foran Det hvite hus. Jeg håper serien derfor blir et korrektiv for NRK i den videre satsingen, og ikke bare et alibi.