Imponerende dansk Gulløve-vinner

Den kaotiske perioden rett etter den tyske kapitulasjonen er gjerne skildret i norske og danske krigsfilmer som en tid for feiring og hemningsløs glede. Og slik var det selvsagt for mange. Men de umiddelbare dagene etter at okkupasjonen opphørte, var også preget av lovløshet og selvtekt.

Nå skulle kollaboratørene få unngjelde. Ikke overraskende var det de svakeste og mest utsatte det gikk verst utover. Særlig kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldater, var fritt vilt. Det er denne frykten i de første dagene av frihet som denne uhyre vellagde danske filmen handler om.

Vi møter tjenestepiken Marie (Mathilde Arcel), som har fått en fot innenfor borgerskapet ved å forlove seg med enkemannen Christian (Carsten Bjørnlund) i huset der hun jobber. Hun har sin siste dag på jobb før hun formelt blir den nye fruen i huset. Det burde ha vært en gledens dag for henne og Danmark. Men hun er vaktsom og engstelig.

Under en tur med trikken støter hun på Karl (Thorbjørn Hedegaard), en gammel kjenning fra småstedet hun kommer fra. Han gir inntrykk av å kjenne hennes hemmelighet. Hun river seg vekk fra ham, men noen dager senere finner han ut hvor hun bor. Og dermed forvandler filmen seg til en kamp om å ikke vekke mistanke – overfor Christian, naboene og mobben som herjer i gatene.

Det er denne fortiden som langsomt presser seg på, og som utgjør den tydeligste spenningen i filmen. Men trykket mot Marie kommer fra flere kanter. Hun befinner seg midt i en uvanlig klassereise hun ikke helt vet hvordan hun skal håndtere. Fra å ha tilhold på kvisten, der hushjelpene bor, har hun flyttet inn på soverommet til husets herre. Der har han fortsatt klærne fra sin avdøde hustru hengende i skapene. Ikke minst brudekjolen, som han vil at Marie skal ha på seg når de gifter seg.

Regissør May el-Toukhy og fotograf Jasper Spanning får rommene til å krympe rundt Marie. Det er som om det herskapelige interiøret strammer skruen rundt henne. Heller ikke i leiligheten kan Marie føle seg trygg. Da noen maler et hakekors foran inngangen til leiegården, begynner ryktene å gå. De andre hushjelpene spekulerer på om det kan ha noe med Marie å gjøre. Paranoiaen blir klaustrofobisk, og Marie får panikk. Og det er da vi ser hva hun er kapabel til for å redde eget skinn.

Dette er hverken første eller siste gangen Marie utfører en handling som for noen vil være sjokkerende. Men den er samtidig fullstendig menneskelig i all sin paradoksale velde. Mathilde Arcel i hovedrollen ber ikke om vår sympati. Hun portretterer en som vil overleve.

Filmskaper May el-Toukhy er mest kjent i Norge for «Dronningen» (2019), et kompromissløst kvinneportrett der Trine Dyrholm ga oss noen rystelser vi sent vil glemme. Hovedrollen i denne filmen representerer en helt annen stil, en helt annen kvinnefigur.

Marie er ikke noe mindre kompleks enn Dyrholms moderne kvinneskikkelse, men hun er trengt opp i et hjørne og har mindre plass å manøvrere på. Arcel utnytter dette trange rommet uhyre effektivt, ikke minst ved hjelp av el-Toukhys innramming. Marie er under konstant psykologisk press fra Christians strenge blikk, fra det rigide interiøret og de fysiske farene som truer utenfra.

Arcel har lite dialog, men den psykologiske terroren kommer til syne i nærbildene. Hun porsjonerer ut følelsene med imponerende kontroll og kompleksitet. Det er så mye av filmens egenart som kommer til uttrykk i samspillet mellom oss og hennes ansikt og hva vi projiserer inn i det plagede ansiktet. Dette er Arcels første store rolle, og det blir garantert ikke hennes siste.

«Kvinne ukjent» fikk hovedprisen under filmfestivalen i Venezia, men også prisen for beste hovedrolle. Den er et oppgjør med dansk offisiell krigshistorie, men fungerer også som et korrektiv til den norske.

Kvinnekroppen ble vurdert som et nasjonalt anliggende, noe som tilhørte motstandskampen. Samtidig var det å drive handel med tyskerne, slik Christian gjør det, ansett som et nødvendig onde. Filmen mer enn antyder at «tyskerjentene» måtte ta straffen på vegne av en befolkning der de fleste hadde svin på skogen.

«Kvinne ukjent» er stort sett konsekvent i sin stil, men har noen avvik. Jeg kunne greid meg uten de uvirkelige innklippsbildene av kollaboratøren som henrettes. Jeg lurer også på om en siste lang tagning av en kvinne som skamklippes på åpen gate, trekker oss unødig ut av dramaet. Jo, slik ble disse kvinnene fornedret, og scenen er sterk. Men det klaustrofobiske dramaet er i seg selv så virkningsfullt og eksplosivt at det strengt tatt ikke trenger denne typen kontekstualisering.