«Tottori! Sommeren vi var alene» var en av disse sjeldenhetene innen moderne barne- og familiefilm. Den var originalskrevet, uten spesialeffekter og fysisk komikk.
Filmskaper-duoen Silje Salomonsen og Arild Ommundsen sendte døtrene sine praktisk talt ut på tur i den frie naturen og tok med kameraet. På lavt budsjett og i kreativt samspill med de to barneskuespillerne ble filmen en kritiker- og publikumssuksess. Den bar også på et budskap som kan anklages for å være naturromantisk.
Naturen kan være helende og magisk, men også farlig og skummel. Den kan være alt du gjør den til – kanskje også tidenes mest anvendelige spesialeffekt.
Nå er det gått seks år siden vi sist var sammen med Billie (12) og Vega (16). Sistnevnte har forlatt barndommen, men møter veggen der ute i overgangen til voksenlivet.
Pappa har forlatt dem for å realisere seg selv som influenser på Filippinene. Mamma har gått inn i en depresjon. Det blir så krevende at Vega ber om å bli innlagt for å få en pause fra det hele.
For Billie er dette forvirrende. Hun griper tak i det felles referansepunktet hun og søsteren fortsatt har: barndommen. De må finne tilbake til den magien de hadde sammen. Hun begir seg derfor ut på en vandring tilbake til gamle trakter. Hun skal vise Vega at det fortsatt er mulig.
Å gjenskape magien
Den uskylden vi møtte på i den første filmen, er her under angrep når voksenverdenen banker på. Derfor passer denne filmen for en litt eldre aldersgruppe enn den første gjorde. Kort sagt: Den er perfekt for de barna som satte pris på den første.
De har også vokst og kan strekke seg. Følelsene og relasjonene er mer komplekse. Oppdraget Billie gir seg selv, virker umulig. Hun vil gjenskape barndommens tapte magi, men er usikker på hvordan. Det er vi også.
Naturfreaken fra første filmen dukker opp i Oddgeir Thunes skikkelse. Foto: Norsk Filmdistribusjon
Mens vi undrer, dukker den ene etter den andre opp på hennes vei: En jevnaldrende gutt på en litt merkelig kjøredoning som gir henne skyss; en skummel bergenser i en Tesla; en tysk bobilturist som er ute på en lignende misjon. Ja, den samme naturfreaken fra første filmen, spilt av Oddgeir Thune, dukker også opp denne gangen og kan tilby soppsuppe og praktiske råd.
Han er selvsagt en spillende faun i forkledning og akkompagnerer henne videre inn i skogen med sin panfløyte. Det er både en lek med klisjeene og en bekreftelse på at, jo da, magien er her fortsatt.
Med det analoge som våpen
For at en road movie med barn i dag skal fungere, må filmskapere kvitte seg med mobiltelefonen så fort som mulig. Jeg sukket lettet idet Billie kastet den. Da blir alt så mye enklere.
Om du sender barn på vandring i naturen på film, må du som filmskaper konfiskere mobiltelefonen deres. Foto: Norsk Filmdistribusjon
I en Hollywood-film for små barn ville det kanskje fulgt med en disclaimer som råder barna til ikke å gjøre dette hjemme. Men denne filmen tar Billies misjon på største alvor. Hun får et analogt fotoapparat i jakten på den tapte magien. Hun innser at hun må være til stede i øyeblikket på en annen måte når hun tar analoge bilder.
Billie ledsages også av atmosfærisk musikk av Thomas Dybdahl, som veksler mellom det eventyrlige og sårbare. Medregissør Arild Ommundsen har selv foto sammen med Sondre Michaelsen. De fanger opp sommerens magiske naturlandskap og endeløse lys.
Mer krevende
Filmen er på sitt mest spennende, filmatisk og musikalsk, når sommeren blander seg med tenåringsliv i Setesdal. Der får Billie en smak av hvor komplisert ungdomstiden kan være.
Vakker natur rammer inn filmen. Foto: Norsk Filmdistribusjon
Skuespillet er mer introvert denne gangen. Det gjør dialogen og pausene mer krevende. Noen ganger sies det som vi allerede har fått vite gjennom bildene. Det er dilemmaet med barnefilm: Hvor subtil er det lov å være?
Slike «skjønnhetsfeil» vil sannsynligvis ikke hemme filmen for de minste. Dette er noe så sjeldent som en film som kan forene voksne og barn, og ikke minst den vanskeligste målgruppen av dem alle: tenåringene.