Om jeg skulle finne på å kalle denne filmen for et postkolonialistisk essay om den kalde krigen, så ville en del lesere falle fra. Men det skal jeg ikke gjøre – ikke minst fordi det blir altfor upresist.
Jo, det handler om politikk og den kalde krigen, men jeg kan love deg at du aldri har opplevd politikk bli behandlet på denne måten på film før.
Oscar-nominerte «Soundtrack to a Coup D'Etat» er, som tittelen indikerer, en musikalsk bearbeiding av et statskupp. Men ikke bare det: Den er en filmatisk og retorisk dans som følger rytmene til en lang rekke legendariske amerikanske jazzartister. En trommevirvel fra Max Roach eller en synkope fra Dizzy Gillespie kan være inngangen til et overraskende resonnement om en strategisk blunder fra CIA i oppløpet til Kongokrisen i 1961.
Det krever en filmatisk og musikalsk sensibilitet på skyhøyt nivå for å få dette til å svinge. Den belgiske regissøren Johan Grimonprez har vist lignende takter før. Dette er hans endelige mesterverk.
Han viser med sin originale metode hvordan jazz og amerikansk politikk var tett forbundet på 1960-tallet. På den ene siden gjennom en CIA-orkestrert kampanje for å vinne afrikanernes hjerter – på den andre som en motkultur som ikke lot seg temme.
CIA-orkestrert thriller
Vi blir med Louis Armstrong til Kongos daværende hovedstad Leopoldville. Året er 1960. En lang rekke afrikanske land holder på å løsrive seg fra kolonialismens åk.
Kongo står strategisk helt sentralt i kampen om de nye landenes gunst som pågår under den kalde krigen. Det skyldes ikke bare at landet befinner seg i hjertet av Afrika, men også at det sitter på viktige mineraler for vestmaktene.
Andrée Blouin (i midten) fremstår som en viktig spiller i kulissene under kampen for Kongos selvstendighet. Foto: Fjong Film
Det var gruvene i Kongo som gjorde den amerikanske atombomben mulig. Derfor ville amerikanerne helst kvitte seg med landets demokratisk valgte president, Patrice Lumumba. Han ville nasjonalisere landets rikdommer.
Som i en thriller blir vi introdusert for aktørene, enten de lusker rundt i Leopoldville eller i FN-forsamlingen. Utfallet kjenner vi fra før: Lumumba blir henrettet etter et CIA-støttet kupp. Spillet om Kongos fremtid har imidlertid så mange fascinerende detaljer at det blir som å oppleve det hele på nytt.
Dette er historien slik den aldri ble fortalt i historiebøkene. Vi vet at CIA forsøkte å bruke jazzen som myk makt. Det visste også Armstrong. Han lot seg motvillig bruke.
Men er virkelig den frihetselskende jazzen anvendelig som politisk verktøy?
Ikoniske øyeblikk
CIA håpet å omvende kongoleserne ved å maskere kuppet med jazzen som en innbydende front. Samtidig gikk nyhetsbildene verden rundt fra segregeringen i de amerikanske sørstatene. Snart skulle jazzen vende seg mot sin amerikanske oppdragsgiver.
I baksetet med Khrusjtsjov og Eisenhower. Foto: Fjong Film
Filmskaperne har funnet det perfekte filmatiske uttrykket for nettopp det. Med dristige scener og montasjer som vitner om en makeløs formsikkerhet, løftes vi elegant gjennom det geopolitiske villniset på 1960-tallet. Dette er selvsagt ikke en objektiv historietime, om noe sånt finnes – men for en time!
De ulike aktørenes propaganda vendes mot dem selv. Filmen gjør maksimalt ut av Nikita Khrusjtsjovs pompøse fremtoning og legendariske hamring med skosålene under en tale i FN. Jeg lo godt av scenen der en kongoleser rapper Kong Leopolds stav og får en liten musikalsk ovasjon. Og så har vi opptakene fra da jazzartister protesterte i sikkerhetsrådet i FN.
Heldigvis er det nok humoristiske avstikkere og musikalske finter til at filmen ikke bare blir en 150 minutters øvelse i vestlig postkolonial selvpisking. De emosjonelle øyeblikkene bidrar også til en atmosfære det er stimulerende å puste i. Ikke minst bidrar Nina Simone og John Coltrane til dette.
