Renate Reinsve og Stellan Skarsgård fremkaller gåsehud

Påfallende mange filmer i Cannes i år handler om en regissør som skal lage film. Norske Joachim Trier er altså ikke den eneste deltageren som er forelsket i egen bransje.

«Affeksjonsverdi» imponerer mest der handlingstråden er minst navlebeskuende og mest universell.

«Affeksjonsverdi» er lagt til det samme privilegerte miljøet på Oslo vest som «Reprise» (2006), «Oslo, 31. august» (2011) og «Verdens verste menneske» (2021). Sentralt i handlingen står en romslig sveitservilla, ikke ulik den i «Oslo, 31. august».

Hovedpersonen Nora (Renate Reinsve) og lillesøsteren Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas) har vokst opp i huset, som familien har eid i generasjoner. Den nylig avdøde moren jobbet som terapeut herfra, mens regissørpappa Gustav Borg (Stellan Skarsgård) flyttet ut etter skilsmissen for mange år siden. Likevel eier han fremdeles boligen. Nå dukker han opp i minnestunden, etter å ha vært ganske fraværende i døtrenes liv i årevis.

I mange familier ville selve arveoppgjøret skapt mye drama. I denne kunstnerfamilien betyr materielle verdier, som en millionvilla, forbausende lite. Konfliktene dreier seg i stedet om sorgen over ikke å bli sett, prioritert og anerkjent av sine nærmeste. Filmens smertepunkt er universelt og lett å tro på.

«Affeksjonsverdi» er på sitt aller beste når den borer i denne sorgen. Renate Reinsve og Stellan Skarsgård er formidable i flere scener hvor de to snakker sammen alene. Han forsøker å strekke ut en hånd og tilbyr henne hovedrollen i en ny film han skal lage. Hun avviser ham.

Det gnistrer av begges skuespill. Disse verbale duellene er ganske tilbakeholdt med tanke på hva som koker på innsiden, spesielt hos Nora. Den dirrende nerven ga meg gåsehud, en emosjonell maktoppvisning fra to av verdens beste skuespillere.

I sine tidligere filmer har Joachim Trier og hans faste medmanusforfatter, Eskil Vogt, vært dyktige til å treffe tidsånden. I «Affeksjonsverdi» er det spesielt to handlingstråder som er «typisk 2025».

Nora er ensom, selv om hun har en vellykket karriere og stor omgangskrets. Karakteren mener selv at hun er «fucka». Hun sliter med å binde seg til andre, men har en tett og fin relasjon til søsteren, svogeren og nevøen (9).

Skuespilleren Nora blir dermed en representant for dem som – i Ensomhetspartiets tid – tilsynelatende har et vellykket liv, men som sliter med en grunnleggende indre uro.

Renate Reinsve er mesterlig når hun portretterer Noras fortvilelse. Mimikken, blikket og replikken blir så presist og finstemt spilt ut at det er lett å tro på at karakteren kjemper mot indre demoner.

Inga Ibsdotter Lilleaas markerte seg som en dyktig skuespiller for ti år siden, med blant annet hovedrollen i «Kvinner i for store herreskjorter». Nå gjør hun «comeback» og er for første gang med i en Trier-film. Hun er knallgod i rollen som den milde og empatiske lillesøsteren som forsøker å ta vare på storesøster.

Lillesøster er historiker, og det er hun som nøster i en annen tidsaktuell handlingstråd. For tiden valfarter nordmenn til Riksarkivet i Oslo for å få svar på hva besteforeldrene deres egentlig gjorde under krigen. Her finnes dokumentasjon på hendelser som har vært fortiet og fortrengt innad i familier.

I Riksarkivet oppdager Agnes gruvekkende dokumentasjon som kan kaste lys over hvorfor faren ble som han ble. Indirekte reiser «Affeksjonsverdi» spørsmålet om traumer kan gå i arv, ja, at de forplanter seg i DNAet og rammer flere generasjoner.

Som regissøren i filmen, Gustav, liker Joachim Trier å jobbe med mange av de samme gang på gang. Olivier Bugge Coutté har klippet alle Triers filmer og gjør en upåklagelig jobb også her.

Men når Anders Danielsen Lie dukker opp i en liten birolle som Noras kollega og elsker, savner jeg mer fornyelse. Den flate rollefiguren vil først og fremst bli husket for sin pussige hårsveis.

På musikksiden samarbeider Trier for første gang med stjerneskuddet Hania Rani (35) fra Polen. Komponisten brakdebuterte under covid med stemningsfull musikk som appellerte sterkt til unge i en periode preget av uro og isolasjon. Musikken hennes setter likevel ikke så mye preg på filmen som jeg hadde ventet.

At mange av scenene dreier seg om filmbransjen, tilfører mye komikk. Under visningen i Cannes brøt det flere ganger ut rungende latter i disse partiene, som når karakterene kommer med stikk til Netflix. Eller når faren gir barnebarnet på ni år en DVD med kunstfilmen «Pianolærerinnen» i bursdagsgave.

Trier og Vogts bruk av humor skiller «Affeksjonsverdi» positivt ut fra mange av de mer gravalvorlige filmene i Cannes. Renate Reinsve puster også liv i en uforglemmelig rollefigur, nok en gang en Gullpalme verdig.

Alt fokuset på filmbransjen gir «Affeksjonsverdi» en glamorøs innpakning, men det skygger også for at filmen kunne boret enda dypere i sitt eksistensielle anliggende om sorg og ensomhet.

Når Trier til slutt triumferer, er det fordi «Affeksjonsverdi» allikevel klarer å etterlate et gripende budskap om kunsten som helbredende kraft.