«Hit Man» er en kostelig leiemorderkomedie

Mange regissører lager mer eller mindre samme film gang på gang, men Richard Linklater besitter en tiltrekkende evne til å overraske. Helt siden jeg så «Slacker» høsten 1990, har Linklater vært en helt for meg.

«Slacker» er en slags stafettfilm hvor vi i løpet av én dag henger med et ensemble av unge mennesker i Austin, Texas. Filmen har ingen overordnet fortelling, men tilbyr et konglomerat av fornøyelige holdninger til den tidens USA.

Senere kom «Dazed and Confused», og deretter hans fine «Før soloppgang», som i løpet av tjue år ble en serie på tre filmer. I 2015 ble han Oscarnominert for den helt usedvanlige «Boyhood», hvor han over elleve år fulgte en gutts oppvekst og modning i fiksjonalisert form.

Kort sagt kan man ikke vite hva Linklater finner på.

«Hit Man» åpner med den deilig tvetydige setningen: «Basert på en litt sann historie». Vi følger Greg Johnson, som i virkeligheten jobbet som politiagent og utga seg for å være leiemorder, men som her iblandes en rekke kostelige, fiktive påfunn.

Linklater og hans co-manusforfatter Glen Powell, som også spiller hovedrollen, spinner en historie som er leken, uforutsigbar og morsom.

Greg underviser i samfunnsfag og filosofi, men sper på inntekten ved å produsere avlyttingsutstyr for New Orleans-politiet i en enhet som avslører folk som hyrer, eller tror de hyrer, en leiemorder. En dag er Jasper (Austin Amelio), som vanligvis utgir seg for å være leiemorderen, forhindret fra å møte opp på grunn av en lei personalsak, og Greg må steppe inn.

Det viser seg at han er svært begavet til å opptre på en måte som gjør at folk bestiller drap av ham, og han er dermed med på å sette fast en rekke lovbrytere. Dette ruller vellykket av gårde helt til Maddy Masters (Adria Arjona) dukker opp, og filmen blir med ett en romantisk komedie.

Vi er langt inne i forvekslings- og forviklingslandskapet. Tankene går til den lettbente, men elegante tonen i Steven Soderberghs mange kuppfilmer.

Den sender også tankene til den romantiske Bollywood-komedien «RNBDJ». Her spiller Indias kanskje mest berømte skuespiller, Shah Rukh Khan, på samme tid en forknytt og sky mann og en over toppen machomann for å finne ut hvem av dem hans utkårede egentlig vil ha. Her finnes også en dæsj av Josef Fares' «Kopps».

Maddy forelsker seg i leiemorderen Greg, mens han strever med å holde fasaden oppe. Det er dumt og plumpt og, for å sitere Askepott, «fullstendig vidunderlig».

Greg gjennomgår en rivende utvikling, fra nerdet aleneboer som blir gjort godmodig narr av av eksen sin, som venter barn med en annen, til selvsikker, sexy og handlekraftig. Det skal noen ganger ikke mer til enn at noen tror man er tøff.

Glen Powell, som jeg tidligere mest har sett i forglemmelige roller, får Greg til å skinne. Han finner balansen mellom naiv og nerdet på den ene siden og tøff og attraktiv på den andre.

Adria Arjona er på sin side perfekt i rollen som hundset hustru som føler at verden åpner seg når hun klarer å frigjøre seg fra sin kontrollerende ektemann. Austin Amelio er den morsomste av politikollegene.

Det er også forfriskende å se en amerikansk film med et budsjett som ligner på en dyr norsk film, rundt 95 millioner kroner. Heller enn de hundrevis av millionene som er blitt stadig vanligere, selv i filmer hvor det knapt nok er mulig å forstå at de behøver å koste så mye.

Jeg ser heller ti filmer som denne enn enda en superheltfilm som nok en gang forsøker å late som om den ikke bare er mer av nøyaktig det samme.