«Adamant» er en uvanlig film om psykisk helse

Noen vil kanskje huske Nicolas Philiberts gjennombruddsfilm i Norge, «Å være og ha – en hyllest til livet» fra 2002? Den handlet om en lærer og hans elever på en liten bygdeskole i Nord-Frankrike. Skolen var uberørt av det moderne storsamfunnets puls. Men også Philiberts tilnærming var av den gamle og tålmodige skolen innen observerende dokumentar.

I hans nye film har han forflyttet seg til det rastløse hjertet av Paris, nærmere bestemt en elvebåt på Seinen.

Den fungerer som dagsenter for utsatte mennesker med psykiske lidelser. Man kan høre suset fra den omliggende byen, men det hviler en bemerkelsesverdig ro over denne spesielle arkitektoniske konstruksjonen.

Den er et slags eksperiment i behandlingstilbudet innen psykiatrien. Her kan pasientene – noe de aldri omtales som i filmen – på frivillig basis delta i en lang rekke aktiviteter som gjerne tar utgangspunkt i kunst og kultur.

Philibert deltar med sitt kamera, men er ikke observerende på samme måten som før. De som blir filmet er ikke nødvendigvis med på leken og iscenesettelsen. De kan finne på å se «uproft» inn i kamera. Det er blant de særegenhetene som gjør denne filmen unik.

Hverken vi eller Philibert er fluer på veggen. Vi er observatører som etter en stund kan høste uante gevinster om vi følger tålmodig med.

Filmen ble tildelt Gullbjørnen på Berlinalen tidligere i år, men er ikke noe publikumsfrieri i tradisjonell forstand. Philibert gir oss ingen kontekst. Det er ingen av de som driver dagsenteret som forklarer oss noe som helst. Vi må la blikket hvile på de hardt prøvede individene som deltar i de ulike aktivitetene og som iblant henvender seg til Philibert bak kamera.

De kommer fra hovedstadens ulike distrikter og har forskjellig bakgrunn og klasse. Dagsenteret er et avgjørende anker for dem i en hverdag som handler om å ha en viss kontroll på sine psykiske utfordringer.

Uten medisinene tror jeg at jeg er Jesus, sier en av dem. Før det har vi sett ham fremføre en fransk rockeklassiker som handler om å ta kontroll over egen skjebne. Han synger for elvebåtens publikum med stor innlevelse og imponerende autoritet – i kontrast til den avmakten han føler i livet. Men det er samtidig hva tilbudet på Adamant handler om: Å gi en følelse av mestring og fellesskap.

En kritisk dokumentar ville selvsagt sett nærmere på om dette behandlingstilbudet har noe for seg. En av brukerne, en tidligere danser, får et raseriutbrudd fordi senteret ikke vil gi henne lov til å holde en workshop der. Det kunne kanskje trengt en kommentar. Men dette er ikke en transparent dokumentar som gir oss en brukerveiledning. Vi må observere og lytte.

Philibert anstrenger seg for å unngå at elvebåten fremstår som en safari på et slags «dårenes skip». Det er deres menneskelighet som åpner seg i sprekkene mellom medisinering, tvangstanker og tics.

Mange som vi møter, er fascinerende personligheter med interessante og gåtefulle perspektiver på livet. Og i fransk kultur er poesien aldri langt unna, uansett hvor nærme rennesteinen du befinner deg. Min favoritt er musikeren og poeten Frederic, som hevder det er hans oppslukende studier av populærkultur fra særlig 1970-tallet som holder ham fra å gå til grunne. På Amandant får han forske videre på sin besettelse.

Mange vil kanskje, som jeg, tro at navnet på elvebåten har en opphøyd poetisk opprinnelse. Men navnet er mer i Frederics ånd. De har hentet det fra Adam Ant, den britiske nyromantikk-rockeren som sto frem som bipolar etter at karrieren var på hell.