Andre sesong av «Cammo» er ikke like besk

«Downs is the new Black» er konseptet som starter sesong to av «Cammo». Første sesong ble en suksess, og den er solgt til en rekke land.

Serien spøker med det meste, blant annet Downs syndrom, men gjør den egentlig det?

Det hele startet med at influenser Cammo gikk personlig konkurs. Hun hadde «glemt» å betale skatt. Hun havner på Nav og blir støttekontakt for Kamilla som har Downs syndrom.

Dette bruker hun selvsagt på Instagram og blir overrasket over suksessen. Det geniale med første sesongen var at den slettes ikke gjorde narr av mennesker med Downs, men av mektige og egosentriske influensere.

Serieskaper Caroline Glomnes sparket oppover til en bransje uten bakkekontakt. Resultatet var en sylskarp og til tider besk satire over en bransje som er opptatt av penger, makt og utseende. Du ler ikke av Kamilla, men du ler definitivt med henne. Du ler derimot av den håpløst overfladiske Cammo. Hennes fordommer speiler våre egne.

Greier Caroline Glomnes å holde satiren like skarp i sesong to? Nei, ikke helt.

Der første sesong hadde et klart fokus, er den andre sesongen mer utflytende. Cammo og Kamilla er blitt et mektig influenserpar, men de sliter med budskapet. Det gjør dessverre også del to.

Glomnes introduserer en rekke nye elementer. Moren, hysterisk spilt av Hanne Lindbæk, har falt for greske Alex. Cammo er overbevist om at moren er i ferd med å falle for en svindler. Samtidig dukker faren (Hauk Heyerdahl) som sitter i fengsel, opp igjen.

Inn fra sidelinjen kommer en kritikk av sosiale medier, desinformasjon og falske nyheter. Faren er overbevist om at jorden er flat. Han mener også at mennesker med Downs er romøgler!

Samfunnskritikken sitter ikke like godt, og humoren er langt fra like treffende som den var i første sesong.

I stedet graver del to dypere i forholdet mellom Cammo og Kamilla. Sistnevnte får også større plass og blir en mer kompleks person enn bare å være en gallionsfigur. Det er fint.

Hun får sin egen historie som tar henne bort fra Cammo og inn i armene til den glamorøse influenseren Jonas (Jonas Winther). Her oppstår det en problematisk sekvens om bord på en russebuss som involverer både en stripper og det narkotiske stoffet MDMA. Den psykedeliske sekvensen kunne blitt et overgrep. Heldigvis har Kamilla bein i nesen.

Humoren har også endret seg. Du får mange morsomme enkeltscener, som da moren prøver seg på hjemmevoksing. Det gjør at serien til tider underholder stort.

Mot slutten kritiserer Cammo FNs fokus på mangfold. Cammo og Kamilla er blitt goodwill ambassadører for organisasjonen. Det går ikke helt problemfritt, for å si det forsiktig. Bruken av mangfold er overfladisk, mener hun. Det er relevant kritikk, men spørsmålet er om ikke «Cammo» selv går i samme fellen. Har det gått litt kjapt på manussiden?

For all del, serien gir et fint og variert bilde av mennesker med Downs, men mot slutten føles det likevel litt påtatt. «Cammo» gjør fortsatt ikke narr av mennesker med Downs, men satiren havner i bakgrunnen for festlige situasjoner. Det var nettopp skarpheten og viddet som var det beste med seriens første sesong.

Caroline Glomnes skildrer også Cammos modningsprosess fint, men likevel synes jeg ikke serien leverer humor helt på samme nivå i andre sesong.