I «Civil War» gjør Kirsten Dunst sin sterkeste rolleprestasjon

Fra «Ex Machina» til «Annihilation» har den britiske filmskaperen Alex Garland utforsket besettende dystopier på film. Her tar han oss med på en road movie gjennom et borgerkrigsherjet Amerika ikke så langt inn i fremtiden.

Vi følger et team av pressefolk som drar mot frontlinjene i pågående kamper mellom regjeringsstyrker og opprørsstyrker. Vi får ikke vite hvordan og hvorfor borgerkrigen har brutt ut. En overraskende allianse mellom delstatene California og Texas har drevet presidenten på defensiven.

Krigsfotograf Lee (Kirsten Dunst) og Reuter-reporter Joel (Wagner Moura) ønsker å intervjue presidenten før Washington DC faller i opprørernes hender. Det blir et kappløp med tiden og en reise som ikke er noe mindre farlig enn hva de har opplevd i verdens verste krigssoner.

Med seg i bilen har de veteranreporter Sammy (Stephen Henderson) og den ferske fotografen Jessie (Cailee Spaeny). Det er ingen fordeler ved å ta dem med, slik Lee vurderer det. Sammy er dårlig til bens, og Jessie er helt grønn. Dette blir ikke siste gangen Lee og Joel viser dårlig dømmekraft på turen.

De kjører gjennom et Amerika der infrastrukturen er bombet i stykker. Borgernes lette tilgang til våpen gjør alle som kommer deres vei, til potensielle trusler. Bare det å fylle bensin innebærer farefulle forhandlinger med lokale militser.

Dette er like mye en historie om pressefolk i krig som hvordan en amerikansk borgerkrig ville ha utspilt seg. Men heller ikke her er Garland spesielt sjenerøs med detaljene. Målet om å ta bilder fra presidentens siste dager er det eneste Lee og de andre pressefolkene synes å ha. Hvem de jobber for og hvordan medielandskapet ser ut i krig, får vi få indikasjoner på. Det er knapt nok internett-tilgang.

Mer interessant er hvordan Lee og Jessie speiler hverandre som krigsfotografer. Lee er en klassisk garvet krigsfotograf som bak den barske fasaden sliter med PTSD. Hun mister snart motivasjonen og kontrollen på traumene. Jessie er på sin side akkurat der Lee var som ung fotograf – sulten og villig til å ta dumdristige sjanser.

Kirsten Dunst gir oss en kraftfull tolkning. Den er langt unna alle de ungpikeaktige rollene hun lenge så ut til å vokse inn i. Det er en spennende kompleksitet mellom de myke og de harde kantene som ikke var der før.

Det nåværende politiske landskapet og polariseringen er ikke til å kjenne igjen i filmen. Texas og California på lag? Kanskje når filmen bredere ut ved å unngå å balansere langs de nåværende konfliktlinjene og risikere å falle ned på en av sidene. (De høye besøkstallene i USA kan tyde på det.)

Dessuten blir vi tvunget til å løfte blikket over den nåværende innsnevrede politiske situasjonen i USA, der man enten er rød eller blå. Hva skjer med samfunnet når det for alvor begynner å rakne? Hvor mye betyr ideologiske forskjeller når infrastruktur og de godene vi tar for gitt forsvinner?

I ettertid fremstår den første amerikanske borgerkrigen med tydelige politiske skillelinjer. Det var selvsagt ikke så enkelt for dem som befant seg midt oppe i den. Og det er nettopp der disse pressefolkene befinner seg.

Problemet er bare at de er i en posisjon til å vite så mye bedre. De er journalister. Likevel diskuterer de aldri politikk eller hva de ulike partene i krigskonflikten representerer. Det er ikke bare underlig. Det er en svakhet ved filmen.

Kanskje vil ikke det store publikummet henge seg opp i slike detaljer. Kanskje lar de seg overvelde av det imponerende visuelle universet.

Ved bruk av digitale paletter tar Garland og hans SFX-team imponerende sveip over istykkerrevne motorveier og byer som flammer opp etter missilnedslag. Hvordan det avgjørende slaget inne i Washington DC og angrepet på Lincoln Memorial vil påvirke den amerikanske psyken, kan vi bare gjette oss til. Men det har utvilsomt en mer urovekkende virkning enn i «White House Down» (2013).

De mest minneverdige scenene er likevel de uten effekter, når krigens redsler blir umulig å skille fra absurditetene. Den slitne krigsfotografen med PTSD er kanskje en klisjé. Men i skildringen av krigens redsler er Garland både usentimental og oppfinnsom.

Særlig bruken av musikk og uventede kameraføringer løfter oss ut av nedtråkkede stier innen krigsfilmsjangeren. Det får oss blant annet til å forstå den avstanden Lee og Jessie oppnår til virkeligheten når de ser gjennom sin egen kameralinse. Det er et perfekt uttrykk for filmen i sin helhet: Den er effektfull i sine nærsynte observasjoner og utydelig i det store bildet.