Vi trenger ikke flere av disse restaurantene

Det er fortsatt altfor mange fallgruver i Oslo. Spesielt mange asiatiske restauranter svikter når det gjelder både råvarer, kombinasjoner og service. Vi har et vell av middelmådige japanske, indiske, vietnamesiske, thailandske og kinesiske spisesteder. Japanske Genji er blant disse.

Lokalet ser ut som mange andre asiatiske spisesteder. Mørkt interiør, plastplanter og batterilys på bordet.

Servicen er treg fra start. Vi får ingen anbefalinger til hvilke retter vi bør velge, ingen nevner de mange signaturcocktailene i menyen.

En generell betraktning: Servicen sitter spikret på byens beste spisesteder, men på for mange andre steder er servitørene sløve, til tross for at man legger igjen flere tusen kroner. Servitører fra Sverige og øst-europa er i stor grad borte, og nå sliter bransjen med å få ta i folk. Unge, uerfarne studenter hjelper litt, men det er langt fra nok for å heve nivået til akseptabelt.

Vi starter med noen småretter som blir plassert på en robot som kjører rundt i lokalet. Det hadde kanskje vært gøy om roboten faktisk kjørte til bordet, men isteden stopper den et stykke unna og venter på at en servitør skal sette ut maten. Det krever at servitørene er på hugget, slik at ikke maten blir lunken. Det ble den hos oss.

Edamamebønner er ikke vanskelig å få til, og disse er fortsatt litt varme. Her burde de satt ekstra salt på bordet, for kun de øverste belgene er saltet. Bønnene er faste og myke og har fin nøttesmak. Dette metter godt som snacks.

Gyoza er veldig populært, men de pannestekte dumplingene er hakket for mye varmebehandlet. De er såpass harde at det er vanskelig å få noe av den syrlige ponzusauen til å sitte igjen på bitene. Det smaker mest av deig og lite av kylling. Prisen er ikke stiv, 135 kroner for fire biter, men det føles likevel ikke som noe godt kjøp.

Da er «Lechon bun» et bedre valg. Det er nesten bare svor og fett på ribbestykket, men her er komboen av det salte, syrlige og søtlige fint balansert. Masse rødkål, syltet agurk og sødmefull teriyakisaus er bra tilbehør. Den friterte hvetebollen er hakket for tørr, men dette er helt greit å ta 155 kroner for.

Vi drikker en Asahi-øl til maten, og den friske og tørre ølen fungerer topp til de første rettene. Genji skal ha skryt for flotte beskrivelser av de ulike vinene i menyen. De har til og med tatt med hva slags mat enkelte av dem passer til. Det gjør valget enklere for gjestene.

En waguytartar er siste rett ut før hovedrettene. Kjøttet blir servert oppå ris. Under ligger et flak, og det hele er toppet med chips. Til tross for ulike teksturer, bra smøraktig konsistens på kjøttet og fin nøttesmak blir miksen for «tørr». Vi savner en noe mer kremet konsistens.

Hovedrettene har noen kvaliteter, men også flere mangler. To store biter lammekarré er brukbart stekt, men smaker overraskende lite av lam. Brokkolinien er passe hard og søtlig. Søtpotetpuré burde det vært mer av. Chipsen på fatet mangler sprøhet, men risen til et lett og god.

Kveldens beste kjøp (355 kroner) er indrefilet av okse som putrer lystig på en varm stein. Kjøttet er passe stekt, har bra med salt oppå, og de seks bitene metter godt. Ved siden av kjøttet er det skåler med kimchi, nøttetoner fra fint stekt østerssopp, luftig ris og en umamirik, søtlig og salt taresaus som vi dypper både kjøtt og sopp oppi.

Servicen blir ikke noe bedre utover i måltidet. I klassisk asiatisk stil, kommer hovedrettene etter at forrettene er ryddet bort. Servitøren er nesten usynlig etter at vi har fått hovedrettene.

Vi dropper dessert og rusler ut i Prinsens gate.

Du blir mett hos Genji, men stedet og maten er fort glemt.