Forglemmelig italiensk mat

Sitrontrær av plast og bilder av kjente italienske steder – alle klisjeer er på plass hos Prima Fila, som har holdt til i 16 år rett ved Oslo rådhus.

Restauranten er enorm, bordene står tett, og menyen kan minne om en slags italiensk Egon. Her er det pizza, pasta, salater, fiskeretter, kjøttretter og en drøss av forretter. Alle finner garantert noe de kan like.

Etter tre timer med «The Odyssey» og sultne krigere på Saga kino, kjenner vi magen rumle når vi setter oss ned langt inne i dypet av spisestedet. Servitørene er kjappe på pletten og tar raskt imot når vi bestiller både mat og drikke. Gjestene består av en miks av Oslo-folk og turister.

Forrettene er helt greie. Best ut kommer fatet som blir kalt Il Misto Prima Fila. Ostene er for kalde, spesielt en hard bit gorgonzola, men mengden mat er brukbar til 189 kroner. Parmaskinken er god, og det er litt piff i salamino pikante.

Focacciaen med pesto er knusktørr. Heldigvis har vi også bestilt pizzabrød, som er et bedre valg. Lune, myke biter av pizzabrød er overstrødd med rosmarin og stekt i pizzaovnen.

Den kjedeligste forretten er varianten med scampi. Dette blir nok en rett i Oslo som er mangofisert for å sikre et søtt innslag på fatet. Scampien burde vært varmere og kokkene mer rause med både chilipepper, hvitløk, persille og salat. Dessuten er mangoen overmoden. Det er gnient å ta 188 kroner for denne.

Det kommer stadig nye folk inn i restauranten, og man blir imponert over hvor kvikt asjetter og glass forsvinner og nye bord blir dekket. Det er Norway Cup, og et vell av familier er innom for å dytte i seg pasta og pizza etter kamper på Ekebergsletta.

Prima Fila skal ha skryt for store porsjoner, men smakene er som lokalet – anonyme og kjedelige.

Aller dårligst ut kommer pizzaen. Blek, for lite stekt og med tam topping. Vi tenkte at varianten Tony Soprano kunne vært en blodig og hardtslående pizza, men det blir mer som en terapitime med Dr. Jennifer Melfi i TV-serien.

Kjøttet mangler krydder og smaker lite, det burde vært mye mer løk og sjampinjong på, mer fremtredende tomatsaus. Og hvor er chilipepperen? Det er en tannløs Tony Soprano vi får servert.

Da er vinlisten bedre. Et brukbart utvalg og en del fint prisede viner. Pluss også for at man forteller litt om vinene og hvilke retter de passer til. Siden det er så store årgangsforskjeller, burde de også hatt med hvilke årganger de ulike vinene er fra.

Pastarettene er greie. Det samme kjedelige biffkjøttet fra pizzaen er med i retten linguine alla Ciociara. Pastaen har grei tyggemotstand, men det blir tamt med masse biffkjøtt og sjampinjong i en anonym peppersaus. Mer hvitløk, krydret kjøtt og en bedre peppersaus kunne gjort denne til en vinner. 285 kroner for nesten smakløs mat hører ingensteds hjemme.

Det samme gjelder risottoen med skalldyr. Den kommer med veldig mye små reker fra boks, og risottoen er for grøtete i konsistensen. Flere blåskjell og scampi hadde løftet retten.

Den «beste» av pastarettene er varianten med papardelle. Den brede båndpastaen har noe tyggemotstand og er blandet med sopp, løk og en salt spekeskinke i en kremete saus.

Dette er veldig barnevennlige smaker, uten uvettig bruk av dominerende trøffelolje. Smaken heves ved at vi har på en god dose kvernet pepper og masse parmesan på toppen – som vi må betale ekstra for.

Du får ikke elendig mat hos Prima Fila, du blir god og mett, men lokalet og maten er fort glemt. Turister fyller stedet dag etter dag, men dette er ikke et sted man anbefaler videre.