Er «The Devil Wears Prada 2» årets viktigste film?

I oppfølgeren til «The Devil Wears Prada» er filmens djevel blitt et offer for den moderne medievirkeligheten.

Kast inn Lady Gaga på en catwalk i Milano som fortsatt selger drømmer og håpløse kroppsidealer, og du sitter igjen med en oppfølger vi ikke trenger. Likevel føles den urovekkende relevant – i alle fall for oss i mediebransjen.

Da «The Devil Wears Prada» kom i 2006, traff den en nerve i tidsånden. Filmen skildret glanset kapitalisme med stiletthæler og søvnmangel. Vi lærte at en jobb ikke bare var en jobb, men en identitet. Du måtte tåle et beinhardt og giftig arbeidsmiljø fordi det ga deg adgang til eksklusiv mote og dyre reiser.

I dag er mye av dette endret. Ikke nødvendigvis fordi bransjene er blitt snillere, men fordi makten er flyttet.

Miranda Priestly (Meryl Streep), sjefsredaktør for Runway, var en gang selve portvokteren for god smak. Løst inspirert av Anna Wintour, som ledet Vogue fra 1988 til 2025, representerte hun en tid da noen få mennesker bestemte hva resten av oss skulle begjære.

I oppfølgeren er hun fortsatt skarp og nådeløs, men ikke like fryktinngytende. Det er ikke bare alderen som har dempet henne – det er virkeligheten som har endret seg. Filmens Runway har ikke lenger samme makt. I likhet med dagens medier er den spist opp av algoritmer, influensere og Tiktok-trender som fødes og dør raskere enn et papirmagasin rekker å gå i trykken.

Filmen treffer best når den viser denne maktforskyvningen.

Miranda avfeier også kroppspositivitet som tull. Det er brutalt, men ikke helt tatt ut av luften. Motebransjen hadde en kort periode hvor den prøvde å ta kroppsmangfold på alvor. Nå er slankepresset tilbake i ny form, drevet av både slankesprøyter, teknologi og kommersielle krefter.

Her er filmen ubehagelig presis, uten nødvendigvis å være særlig nyansert.

I oppfølgeren har Andy Sachs (Anne Hathaway) forlatt motebransjen og er blitt en prisvinnende redaktør og gravejournalist i en seriøs avis. Filmens mest treffende øyeblikk kommer når både hun og resten av redaksjonen mister jobben via en tekstmelding.

Det er vanskelig ikke å tenke på virkeligheten. Brutale kuttrunder, færre journalister, mer innhold styrt av klikk, algoritmer og kunstig intelligens er den nye hverdagen. Filmen forsøker å si noe om dette presset, og her føles den relevant.

Filmen gjør også narr av tek-milliardærene. Her heter han Benji Barnes og spilles av en opplagt Justin Theroux. Han fabler om å utforske solen i romskipet Ikaros, styrt av KI. I gresk mytologi fløy Ikaros for nær solen og ble brent. I slike øyeblikk føles filmen forbløffende skarp og viktig.

Samtidig blir det også litt for enkelt. «The Devil Wears Prada 2» vil være et forsvar for god journalistikk, men budskapet drukner i endeløse bilder av vakre mennesker i lekre kreasjoner.

Nå skal jeg ikke være for surmaget, for visuelt er filmen en fryd. Den er en rålekker moteparade, og skuespillerne leverer. Emily Blunt er fortsatt sylskarp der hun styrer Dior-kontoret på Manhattan, Anne Hathaway er søt, Stanley Tucci sjarmerende, og Meryl Streep dominerer hver scene hun er i.

Maktbalansen er også jevnere når det er Andy som må redde sjefen Miranda ut av en etisk blemme. Konflikten mister brodd, og filmens intriger sklir etter hvert over til å bli et salig rot. Slutten er så langdryg og pompøs at jeg rett og slett kjedet meg blant de dyre veskene og eksklusive kjolene.

«The Devil Wears Prada 2» har noe på hjertet og god timing. Den er tematisk relevant og tidvis treffende, men som filmfortelling er den for ujevn til å være djevelsk god.