Andy Warhol sa gjerne ting som: «Sex er for mye arbeid.» Eller: «Vil du vite alt om meg, er det bare å se på overflaten av kunstverkene og overflaten av meg.»
Pressen tok ham bokstavelig og befestet myten om den aseksuelle og følelsesløse kunstneren. Warhols dagbøker, som ble utgitt etter hans død i 1987, forsterket for mange dette inntrykket.
Jeg husker min egen forsmådde reaksjon da jeg bladde gjennom boken. Det var endeløse passasjer om hva kunstneren spiste, hva han kjøpte og ikke minst hva alle andre kjendiser spiste, drakk og brukte pengene på.
Det hører med til historien at dagbøkene startet som lydopptak Warhol gjorde for å ha oversikt over sin pengebruk. Men så utviklet de seg til noe mer. Det er det samme som skjer med denne serieversjonen av dagbøkene.
Serieskaper Andrew Ross ekspanderer de mest personlige betraktningene og gjør de til noe mer. Resultatet er den mest innsiktsfulle dokumenteringen av Warhols privatliv som også kaster lys over deler av hans kunstneriske virke.
Warhol var sårbar, forfengelig og ambisiøs – vanlig dødelige svakheter han gjorde alt for å skjule for omverdenen. Foto: Andy Warhol Foundation / Netflix
Avgjørende møte med Basquiat
Serien er ikke en tradisjonell og grundig studie av hans kunst. Det finner du i andre steder. Det handler om kjærlighet og følelser, og hvordan han utviklet en rustning av strategier for å beskytte seg. Han ble hele tiden drevet av en hunger etter å bli anerkjent og berømt, samtidig som han holdt verden på armlengdes avstand. Det ledet til mange misforståelser.
Her har serieskaperne fått ubegrenset tilgang til Warhols arkiver. De gir oss mange bilder vi ikke har sett før. Særlig relasjonene til tre andre menn får sentral plass.
På ene siden, kjærligheten til de yngre mennene Jed Johnson og Jon Gould. På andre siden, det unike arbeidsfellesskapet han utviklet med kunstnerkollega Jean-Michel Basquiat.
Introduksjonen av de førstnevnte bærer preg av for mange repetisjoner og en litt fruktløs dveling ved om det var seksuelle forhold eller ikke. Relasjonen til Basquiat utgjør for meg seriens høydepunkt.
Warhols formkurve og status som kunstner var dalende da han møtte den unge og vitale «gatekunstneren». Han ble revitalisert av samarbeidet. Men for Basquiat ble det en bitter erfaring. Måten samarbeidet ble omtalt av samtidens kritikere vitnet om rasistiske holdninger som selv Warhol til en viss grad delte.
Serieskaperne fått ubegrenset tilgang til Warhols arkiver. Foto: Andy Warhol Foundation / Netflix
Etisk overskridelse?
Serien har den lekenheten og humoren man bør forvente – og som Warhol selv sikkert ville forventet. Opptakene fra såpeserien «Showboat», der Warhol medvirket, er morsomme, selv om de avdekker en kunstner på hell. Ved å både imitere Warhols stil fra filmene hans og skape en atmosfære av noe bekjennende og sårt, er det noe både gjenkjennelig og nytt ved dette universet.
Serieskaperne forsterker denne dobbeltheten ved å manipulere Warhols stemme, ved bruk av AI-teknologi. Det er gjort med tillatelse fra Warhols familie og Warhol Foundation. Denne stemmen er ikke like karakteristisk som originalen, men er heller ikke så annerledes at den ikke kan skape en troverdig intimitet.
Noen vil oppleve det som et etisk tvilsomt grep. Men jeg mistenker at Warhol humrer fra graven. Det var nettopp denne typen teknologiske overskridelser han elsket.
