Enkelt og godt, men lite minneverdig

– Har du booket bord?

Det summer godt i lokalet til den ultrapopulære og folkelige tapasrestauranten Delicatessen nederst på Grünerløkka – 24 år etter at den først åpnet. Stedet er stappfullt av unge vennegjenger og par i alle aldre.

Kveldens selskap er forsinket, og jeg har tatt en råsjanse og stukket innom uten bordbestilling på en av ukens travleste utelivskvelder. Jeg rister smått skamfull på hodet som svar.

Det ser lite lovende ut. Men servitøren smiler lurt og ber meg gi henne et lite minutt. Og vips, så har hun tryllet frem et lite bord innerst i lokalet. God start!

En annen servitør er raskt på plass for å informere om den digitale meny- og bestillingsløsningen via QR-kode. Jeg håpet tiden for digitale menyer var forbi og puttet i pandemiskuffen.

Det er mulig servitøren hører hjertesukket, for det forsikres om at vi også kan bestille fra dem. Fjoh.

Mens jeg venter på selskap, bestiller jeg etter anbefaling en flaske av den spanske rødvinen Luzón Colección Garnacha Tintorerea til 650 kroner, ca. 3,5 ganger polpris. Ganske OK pris i Oslo-sammenheng. Vinen er fyldig og lett og passer godt til maten.

Menyen er forutsigbar med et bredt spekter av de vanligste tapasrettene, og den inneholder få overraskelser. Jeg lar meg friste av friterte artisjokkhjerter og den obligatoriske spanske retten patatas bravas, altså stekte poteter med tomatsaus og aioli.

– Hei, sorry!

Kveldens selskap er på plass. Vi drikker vin og bedriver «people watching» mens vi venter på de første rettene.

– Er Delicatessen litt som Egon for Løkka-folk, kanskje? spøker selskapet.

Og han er kanskje inne på noe. Restauranten finnes nå på syv steder rundt om i landet. Bare i Oslo finnes det tre avdelinger.

Avdeling Grünerløkka er den originale og åpnet i 1999. Lokalet er lunt med teglsteinsvegger, mørkt trepanel og et freskeaktig maleri på den ene veggen.

– Det må være de der som gjør at akustikken her ikke er verre, sier følget og peker på noen plater i taket.

For akustikken er faktisk behagelig. Sist Aftenposten anmeldte Delicatessen, i 2016, ble de kritisert for høyt støynivå, så det er grunn til å tro at de har tatt grep.

Det tar en halvtime før artisjokker og poteter kommer på bordet. Sukk. Menyen er ikke spesielt stor, så man skulle tro rettene kom på løpende bånd. Kanskje vi burde bestilt i appen?

Vi skynder oss å bestille flere retter av servitør.

Artisjokkhjertene er deilig sprø og passe salte, og kjernene er varme, myke og nøttaktige. Chiliaiolien gir et fint sting.

Patatas bravas-retten vekker minner om late feriedager i Barcelona. Potetene er gode, men litt kjedelige.

– De hadde sluppet unna med dette i Catalonia, sier selskapet fornøyd.

De to rettene er raskt fortært, og vi er klare for mer.

Men også nå tar det tid. Faktisk enda lengre tid enn sist. Det til tross for at det ikke ser ut som kokkene har det spesielt travelt. Har de glemt oss?

Det viser seg at det er skjedd en misforståelse. Servitøren trodde vi skulle bestille i appen. Det beklages, og snart står maten på bordet.

Kyllingvingene er rykende varme, saftige og spicy. Chèvren er moden, og det er raust med honning og brød. Villrekene er gode på smak. Chiliene er lune, med et godt dryss havsalt.

– Ai, nå ble det mye gris her. Hadde vært fint med en ekstra tallerken å legge avfall på. Det ser jo ut som en komposthaug, påpeker selskapet mens han bruker gaffelen til å rydde tallerken for å få plass til en ny kjøttbolle.

Vi rekker ikke dessert før kjøkkenet stenger. Det gjør ingenting, for vi er omsider stappmette og litt ferdige.

Maten var hverken nyskapende eller overveldende. Den er enkel, god, ikke for dyr og passer de fleste. Hit kan du ta med både svigermor, daten, bestemor og kidsa, og alle vil bli fornøyde.

Da slipper de unna med litt surr og mye venting.