Det må være mulig å lage bedre tapas enn dette

De har servert tapas til folket siden 1998. Escalón Mundo er som institusjon å regne i Bergen. De må vel kanskje også få noe av æren for den store tapasvekkelsen som en gang hjemsøkte vårt land.

Det var en periode man ikke kunne slippe unna kjøttboller i tomatsaus, focaccia og asparges med spekeskinke. Til og med i 17. mai-frokosten skulle dette implementeres?! Bølgen er heldigvis avtagende i de hjemlige salonger.

Det gjelder nok også i restaurantbransjen. Men Escalón i Bergen holder koken med sine to filialer. På Escalón i Veiten møtes vi av forslaget om en ferdiglaget tapasmeny. Ja takk til dette. Det er så slitsomt å skulle velge ut alskens småretter uansett.

Vi går også like gjerne for en mugge sangria. Harry, sier du? Nei, hva er vel deiligere enn en løssluppen og søtlig rødvinsdrikk. Noen ganger må man surfe med bølgen.

Det tar ikke lang tid før en rekke retter kommer rekende. Focaccia, manchego, serrano, osteboller, scampi, kjøttboller, patatas bravas, bacondadler, pimientos de padrón og chorizo. Olala, for en mengde mat!

Focacciaen kommer med en kjedelig aioli. Selv med en imaginær smakslupe klarer jeg ikke finne hint av hvitløk her. Baksten er heldigvis myk og deilig.

Manchegoen ser ut som den er skåret av en full mus. Gigantiske, vilkårlig skårede terninger ligger sammen med relativt smakfull serranoskinke.

Det mest fremtredende ved måltidet er alt fettet. Og saltet. De friterte osteballene smaker bare fett. Det samme gjelder chorizoen. Her er det altfor lite kryddersmak, men en overveldende fettprosent. Det er ikke nødvendigvis feil når gjelder chorizo, men her tar fettet over smaksbildet.

Det er omtrent null syre å spore i de alskens skålene vi har fremfor oss. Mange av rettene er også litt for raust saltet.

Scampi i hvitløk og chili er et lyspunkter. Sjømaten er saftig, og det er godt med noe annet enn kjøtt.

Baconsurrede dadler er en gammel kjenning på tapasbordet. Søtt og salt, sprøtt og bløtt. Dette er jo bare deilig. Her kunne det også vært eksperimentert litt mer med å fylle dadlene med ost eller nøtter.

Kjøttbollene er kompakte og tamme på smak. Kjøttboller kan jo være guddommelig med en deilig sprø stekeskorpe, lett pakket kjøtt og mye krydder. Den har potensial for å bli en smaksbombe. På Escalón har de ikke engang en

sprenghette

.

Det synes å være en veldig god deal på pimientos de padrón hos leverandørene i Bergen om dagen, det er så mange steder som serverer dette. Escalóns grønne alibi mangler litt trøkk. Det blir mer som alminnelig paprika.

Fordelen med tapas er at de fleste kommer til å finne noe de liker. Escalón er derfor et godt sted når en større gruppe mennesker skal spise sammen.

Sett bort fra det unødvendig harde og sterke taklyset, er det relativt trivelig i kjedens lokaler ved Den Nationale Scene. De har kanskje gått litt amok i innkjøp av diverse vaser og falske planter.

Servicen er stort sett god. En av servitørene klarer til og med å overtale oss til å ta dessertplanken: churros, panna cotta og sjokoladefondant.

Sjokoladefondanten overrasker positivt. Her renner kjernen som den skal, og resten av kaken har god struktur.

Churrosen er derimot for tørr, sjokoladesausen som kommer med for tykk.

Selv i de uhøytidelige sammenkomstene, som Escalón kanskje ofte er brukt til, fortjener bergenserne en bedre spiseopplevelse enn dette. Med sine lange røtter med en kulinarisk kultur vendt mot utlandet, er jo en tapasrestaurant i Bergen det perfekte stedet å flekse kokkemuskler.

Her skulle jeg gjerne sett at smaksbildet av fett og salt ble nyansert med syre og mer chili. Trygge, vante tapasretter er vel og bra, men da må utførelsen sitte bedre.