Tapasen er ikke helt død, selv om dette måltidet er fort glemt.

Delicatessen på Grünerløkka har eksistert i hele 29 år, mye takket være den flotte uteserveringen i Søndre gate. Vi stikker bort rett etter jobb, og allerede klokken 16.50 er det nesten fullt i solen.

På tross av at tapas lenge var standard på julebord, sommerfester og i konfirmasjoner, er folk tydeligvis ikke lei.

Det er lett å forstå hvorfor tapas er så populært. Her får du mange retter samtidig, det tar ikke lang tid å få maten, det er ikke så dyrt og det er hyggelig å spise tapas sammen når man er mange.

Etter hvert har jo nesten alle andre spisesteder små deleretter på menyen, så hvordan står det til med en av pionerene i Oslo på dette området? Vi bestiller to øl og kaster oss over menyen.

Hos Delicatessen på Løkka er det strekkoder på bordene. Det betyr mindre personlig service, men servitørene er jevnlig ute og rydder inn tomme asjetter og glass.

Etter 20 minutter kommer første runde. Vi er drevne på gjester og unngår derfor å bestille alt med en gang. Bestiller man mange retter samtidig, blir mye av maten kald før man rekker å smake på den.

Vi starter med brød og aioli og flere sjømatretter. Det er kveldens beste serveringer.

Sødmefulle, stekte kamskjell er saftige og velsmakende og blir servert i sitt eget vakre skjell. Milde løktoner og mer sødme kommer i form av posjert purreløk. Fritert purreløk på toppen sørger for variert tekstur.

Kombinert med en lett, røkt paprika-vinaigrette, er dette er meget god servering.

Det samme gleder stekt ishavsrøye, vakkert presentert med spirer på toppen. Fisken er pent varmebehandlet og bader i en smaksrik og syrlig kamskjellrognsaus pyntet med en klunk grønn persilleolje.

Det er lenge siden Delicatessen har levert to så gode retter. Her lever tapasen i beste velgående.

Hermetikk er alltid et bra valg når det gjelder Spania. I hvert fall når det kommer til ansjos. Her er det utrolig mye godt. Vi nyter meget salte og myke ansjos fra Cantabria, servert med tørt, ristet brød.

De argentinske villrekene er faste og fine, men her må man trøkke til mer med smakene. De skal være marinert i chili og hvitløk, men det kjenner vi nesten ikke noe til.

Tamme smaker har vært et problem hos Delicatessen også tidligere. Det er som på julebordet og sommerfesten. Du blir mett, men sitter ikke igjen med de store smaksopplevelsene. Her vakler tapasens renommé.

Vinkartet er beskjedent, men vi finner flere gode alternativer i ulike prisklasser. Det er flott med beskrivelser av de forskjellige vinene.

Vi bestiller neste runde med småretter. Aller best er grillet entrecôte med urtesmør. Det er mørt, godt saltet og smaker deilig. 350 kroner er en ikke så verst pris, men kjøttet kommer da helt uten tilbehør.

De spanske kjøttbollene – albóndigas – er laget på både storfe- og svinekjøtt. De kommer i det som skal være en krydret tomatsaus, men den er tam og lite krydret.

Det samme gjelder de siste to kjøttrettene. Kyllingklubbene fra Stange gård kunne vært hakket saftigere og burde vært marinert lenger. Nå smaker de for lite av både sennep og chili. Her viser kjøkkenet seg fra en litt pysete side. Det samme gjelder bikinitoasten. Selve toasten er sprø, men kjøttet av høyrygg er noe tørt, og ostesausen kunne hatt mer smak.

Vi avslutter med en brukbar sitronterte. Den burde vært sprøere, men kaken har fin sitronsmak. Ved siden av får vi en god kule solbærsorbet og noe hvit sjokoladecrumble. 150 kroner for dette er en grei deal.

Delicatessen leverer fortsatt en ujevn opplevelse, men gode sjømatretter og deilig uteservering trekker opp. Tapasen er ikke helt død, selv om dette måltidet er fort glemt.