Püta Madre er ikke slem nok

Vi starter med en spådom for restaurantåret 2025: Det blir mer spansk mat i Oslo. Spanske restauranter og cocktailbarer har tapetsert listene over verdens beste barer og spisesteder de siste årene.

I en periode åpnet det mange tapasrestauranter. Ihjelstekte reker og smakløse kjøttboller sto på menyen på utallige julebord. Men de siste årene vært nokså stille fra den iberiske halvøy. Txotx og Prensa pintxos dukket opp for noen år siden, mens Bon Lio og Xef står for en spansk vri på fine dining.

Püta Madre er et vulgært, spansk skjellsuttrykk, men også navnet på en spansk restaurant som i november tok over lokalene til den italienske pizzarestauranten Mangiamo.

Stedet har ikke endret seg så mye. Pizzaovnen og kjøkkenet er plassert samme sted, men lokalene er mer nedstrippet. Borte er hyller og glass med pasta, espressokanner og fargerike stoler. Nå er det heller minimalistisk og kaldt.

Det er dyrt med strømmen på Østlandet, og det er småkaldt inne på Püta Madre. Her er det i hvert fall ingen fare for å bli sittende lenge på do. Toalettet er iskaldt.

Menyen er variert med en miks av klassiske tapasretter og noen hovedretter. De har også pattegris til 3950 kroner, men det må man bestille i forkant.

Servitøren anbefaler deleretter og vi starter ballet med to ulike varianter av Margarita. Den beste smaker av mandarin, mens den tropiske varianten er mer anonym. Små glass pils på 0,3 liter koster 80 kroner, mens delerettene ligger på mellom 55 og 245 kroner.

Til det lille bordet kommer et lass med mat. Skåler med and, artisjokk, croquetas, patata bravas, skinke, fiken, breiflabb og albondigas.

Kanskje trenger lokalet mer lys eller større bord, for to ganger redder vi asjetter med mat fra å ramle på gulvet. Den nonchalante servitøren dytter ting ut på bordet, men burde kanskje ha tatt en tur på Specsavers før jobb.

Maten ser fristende ut, og de varme rettene har bra temperatur. Friterte biter breiflabb får en skvis lime over seg, og er nokså sprø og lune. De smaker mest av paneringen, og vi kjenner lite til fisken inni de små bitene.

En av kveldens bedre retter er andetataki. De møre bitene mangler stekeskorpe, men er smakfulle og saftige. Det passer godt med den kalde urtesausen chimichurri.

Krokettene med skinke er sprø og varme, men jeg skulle gjerne hatt mer smak av becamelsausen med ibericoskinken. Det samme gjelder kjøttbollene. Albondigas de püta padre er varme, men det burde vært mer urter og sting i både kjøttboller og tomatsausen.

Flere par kommer innom spisestedet, og jeg liker godt den uformelle og gode stemningen stedet har. Servicen er derimot merkelig lite påskrudd. Det er mulig ting ikke har satt seg helt etter åpning for noen uker siden, men det går overraskende tregt. Servitørene viser lite entusiasme på vegne av den nye arbeidsplassen sin.

Grillet fiken med iberico er godt, men det blir veldig mye fiken og lite kjøtt. Kombinasjonen av nøttesmaken fra fiken og kjøttet er god, og sødmen fra frukten passer godt til det salte, men de burde hatt mye mer kjøtt for å balansere smakene.

Det samme gjelder retten med artisjokk og speket pancetta. Det er en fin, røkt og nøttaktig smak på artisjokken, men den er hakket for hard. Også her kunne det også vært mer kjøtt til.

Brød og aioli er godt, det samme gjelder de deilige potetene, patatas bravas. De er sprø utenpå og myke inni og toppet med bra tomatsaus og aioli. Det eneste å klage på er prisen. 155 kroner koster potetbitene, omtrent det samme som Püta Madre-sokkene de selger.

Det er fint med spansk mat i miksen på øvre Grünerløkka, men jeg skulle gjerne hatt mer trøkk og smak i flere av rettene. Godkjent, men litt kjedelig.