«The Diplomat» var det vi trengte etter pandemien. Det politiske dramaet hyllet frekt politisk håndverk, samtidig som det gjorde narr av politikere og diplomatene deres. Serien var som en Pride-parade: fargesprakende, morsom og herlig langt fra hverdagen.
Den første sesongen var også en slags parade for Keri Russell. Vi har savnet hennes nærvær siden storhetstiden i «The Americans». I «The Diplomat» fikk hun vise frem alle sine styrker. Humor. Sinne. Resolutthet. Enda mer humor – av og til på grensen til bananskall.
Oppfølgeren holder koken, selv om serien kjenner på voksesmerter. Årsaken kan muligens være at sesongen er redusert fra åtte til seks episoder. Mer om det senere.
I spagat mellom sannhet og ambisjoner
Handlingen begynner der sesong 1 sluttet. Kate Wyler er USAs ambassadør i London. Ektemannen Hal lurer i kulissene med ville ambisjoner. Flere av Kates ansatte er drept i et terrorangrep. Statsministeren i England jakter den russiske våpenhandleren som sto bak.
Kate får en muldvarp full av eksplosiv info i fanget. Hvem sitter på sannheten? Kate havner i spagat mellom alt politikken kan by på. Ektemannens ambisjoner. Egen sannhetsjakt. Falske flagg. Undersåtter med PTSD.
Dramaet kan begynne.
Rufus Sewell er Hal Wiley. Ambassadørmann og politisk akrobat. «The Diplomat» er best når den gjør både drama, humor og intriger. Foto: Netflix
«The Diplomat» starter mer som et kammerspill enn en internasjonal såpeopera. Det krever at seeren er oppdatert på første sesong. Dette gjør også at «The Diplomat» er litt seigere i åpningen. Flyet er for tungt lastet for myk takeoff.
Skal Netflix spare penger på dyre innspillinger? Kanskje den vil ta opp kampen med det pratsomme spiondramaet «Slow Horses»? Serieskaper Debora Cahn har sagt at de måtte pakke åtte episoders innhold inn i seks på grunn av arbeidspress. Dette merkes.
I siste halvdel blir det fart på sakene. Da er det fremdeles kammerspill uten store actionscener, men plottet oppfører seg som en actionfilm fra 90-tallet. Intrige-sjokkene regner over karakterene. Kate og Hal varmes opp til det tempoet de internasjonale intrigene gir. Da får serien også tid til de lettbente, komedieaktige sekvensene som krydret første sesong.
Les anmeldelsen av sesong 1: Keri Russell herjer i fengende serie om storpolitikk
Tydelig innflytelse fra «West Wing»
Humoren rundt Kates slurvete stil får sin plass. I én episode får vi et halvt dusin vitser om ugredd hår og provisorisk buksespenne. Det gjør «The Diplomat» til det outrerte humordramaet som gjorde at det ble en suksess.
Når statsminister Trowbridge og visepresident Grace Penn utstyres med nydelige monologer og spisse syrligheter, kan man mimre seg varm om innflytelsen «West Wing» fremdeles har på moderne seriemanus. At visepresidenten spilles av Allison Janney fra nettopp «West Wing», understreker strømmeverdens bånd til Aaron Sorkins klassiker fra Det hvite hus.
Allison Janney spilte en viktig rolle i «West Wing». Noen tiår senere er hun strålende som visepresident Grace Penn i «The Diplomat». Foto: Netflix
Samtidig er det politiske plottet like ellevilt som en Harrison Ford-thriller, også fra tidlig 90-tall. Troverdig? Ikke alltid. Vekslingen fra seriøst politisk drama til fargerikt publikumsfrieri gjør at seriens rare konstruksjon ofte blir litt for synlig.
Fortellerarkitekturen lener seg på dramatiske hjørner og vinkler for å nagle seerens oppmerksomhet. Likevel fungerer det. Seriens skamløse valg om å gå for maks sjokk, minimalt med moral og hensynsløse karakterer gjør «The Diplomat» til sterk strømming.
