«The Diplomat» begynner med det tyngste alvor. Et engelsk militærskip blir angrepet i den persiske gulfen. Britene vil bombe Iran. Amerikanerne vegrer seg. Stormaktene trenger en vaskeekte diplomat i midten.
Kate Wyler er på vei til ambassadørjobb i Kabul, men omdirigeres motvillig til London. Med på lasset er ektemannen Hal Wyler, som selv har en karriere i diplomatiet. Kate er «The Diplomat» – eller er det Hal? Dramaet kan begynne.
Etter en episode av «The Diplomat» trodde jeg serien skulle være en beinhard politisk thriller. Kanskje noe lignende «State of Play», den originale TV-serien Russell Crowe-filmen var basert på? Eller mørkt politisk drama slik «House of Cards» så briljant gjorde det i noen sesonger?
Etter to-tre episoder gikk serien i nye retninger, samtidig som den tviholdt på det politiske plottet. Humoren tok form av slapstick. Intrigene ble blåst opp som om vi var i såpeoperaens glansdager på 80-tallet. Samlivsproblemer blomstret side om side med at verden snubler seg mot tredje verdenskrig.
Rufus Sewell og Keri Russell spiller ekteparet Hal og kate Wyler i «The Diplomat». Hans rolle blir en av seriens viktigste og mest spennende historier. Foto: Netflix
Fra «West Wing» til «Scandal»
Hvor kommer sjangermiksen fra? Hvorfor ender det opp med å bli så enormt fengende? Når vi ser på folkene bak «The Diplomat» faller brikkene på plass.
Serien er skapt av Deborah Cahn. Hun har både «West Wing» og «Homeland» under CV-beltet. Med seg på manussiden har hun Peter Noah. Han var også en av sjefene på de siste sesongene av «West Wing», og har skrevet mye på den elleville politiske kriseserien «Scandal». Da nærmer vi oss kjernen.
«The Diplomat» er praten fra «West Wing», spionasjen fra «Homeland» og det fargesprakende såpedramaet fra «Scandal» i herlig, vellykket kombinasjon.
Snikksnakk er døden
Keri Russell fra «The Americans» er stjernen. Fra første scene får hun vist frem hvilken stor skuespiller hun er. Fremstillingen hennes av Kate Wyler som en kvinne i en maskulin verden er både interessant og god.
Hun har et maskulint kroppsspråk. Kate misliker å gre håret. Svarte bukseuniformer er best. Da kan hun søle kaffe uten at det setter flekker. Tekoppen plasseres på avisen ved siden av tefatet. Kate snakker ivrig samtidig som hun jafser i seg blåskjell på fransk restaurant. Hun har et oppgitt ansiktsuttrykk.
En diplomat må ha orden på garderoben. Foto: Alex Bailey / Netflix
Disse detaljene for å forme hennes personlighet gjør Keri Russell med en slik timing og forståelse at hun gjør den karikerte figuren menneskelig og viktig. Likevel får hun mye albuerom til å spille på sex når det trengs. Hun blir en kvinne som lykkes på egne premisser.
Samtidig viser serien viser hvordan hun både er avhengig av sin mann og skyver ham fra seg. Alt dette kombineres med Kates tydelige og utålmodige pratestil. Hun vet at harde, komprimerte formuleringer får jobben gjort. Snikksnakk er døden. Til og med de diplomatiske høflighetsfrasene brukes med formål om å nå frem til et resultat.
Strippet for action
Prat er som sagt et stikkord. «The Diplomat» er nesten strippet for action. Bortsett fra en hendelse på tampen er de åtte episodene godt forankret i walk-and-talk. Dette til tross for at actionfylte hendelser står i sentrum.
Skip som eksploderer. Terrorister som angripes. Krigsjord som blir gjødslet. Her ser vi tydelig seriens arv fra «West Wing», hvor hovedpersonene prater om ting vi aldri får se.
All fremdrift og spenning ligger i deres interaksjon. Ikke i hvordan en elitesoldat på andre siden av kloden på spektakulært vis bryter terroristenes sperringer.
Keri Russell blir omdirigert fra Kabul til London. Den amerikanske presidenten trenger henne når England blir utsatt for et bombeangrep. Hun er «The Diplomat». Foto: ALEX BAILEY/NETFLIX
Fengende fra start til slutt
Den lettbente komedien fungerer. Slåssingen i skogen med påfølgende kvister i håret. Hal som røyker weed og løser verdensproblemer. Kate med yoghurt-flekk på buksen. Statsminister Nicol Trowbridge (Rory Kinnear) som kjører karslige vitser om å kjøre på barn og drikke gammel vin. Alt glir inn og gir farge til seriens politikk, krig og diplomati.
«The Diplomat» er morsom like mye som den er spennende.
Plottet henger på greip og vel så det. Diplomater kan sikkert lett peke på ting som er feil. En ambassadør hadde ikke villet stå bakerst i en begravelse. Hen hadde heller aldri blitt overrasket over de gammeldagse velkomstritualene engelskmennene (og alle andre) driver med. Dette er likevel bare overskuddsrealisme ofret på underholdningens alter.
«The Diplomat» klarer å skape en illusjon av å være til stede der verdens avgjørelser blir tatt, samtidig som den underholder fra sekund til sekund.
