Svindyr pasta på Antonietta

Det er tydelig at gjestene ikke skal bry seg om prisene på Antonietta, for dem finner man bare ved å stille opp personlig.

Men frykt ikke, jeg skal avsløre hvor mye vi måtte punge ut. La oss bare starte med kveldens kanskje groveste prissetting.

– 495 kroner for dette? Det er et ran!

På en grå tallerken ligger kanskje 17 remser av pappardelle med trøffel på toppen. Det er også spor av trøfler i sausen. Smaken av trøffel er derimot omtrent fraværende. Selve pastaen har et fint tygg i seg, og den klare sausen er salt og appetittvekkende. Men for en slik pris hadde vi forventet mye mer.

Ved ankomst blir vi fortalt at stedet satser på noe så originalt som deleretter. Nei da, jeg skal ikke være spydig.

Servitøren kan også fortelle at alle oppskriftene i restauranten er «nonna» Antonietta sine. Hun ble fløyet inn fra Italia for å lære dem bort.

Forrettene er delevennlige. Vi får servert kyllinglever-paté, stracciatella og bruschetta. Pateen er kremete og balansert og blir servert med en søt kompott til. Den myke osten Stracciatella blir sjelden feil. Her er den servert nokså temperert, noe som gjør at den milde kremsmaken kommer fint frem.

Tomatene til bruschettaen er dessverre tamme og preget av at sesongen er slutt. Bruschettaen er skåret tynn og sprø. Vi knasker fort i oss det lille vi har fått og ber om mer. De kan da umulig mene at vi skal spise paté uten brød?

Før var lokalet hjem til den franske matvarekjeden Picard. Butikken solgte fancy frossenmat, trolig med den store andelen franskmenn som bor i området som målgruppe.

Lokalet er ikke til å kjenne igjen. Det eneste franske de har beholdt er en servitør med fransk aksent.

Dunkel belysning, elegante møbler og en gigantisk grue innerst i lokale gir en smakfull, men litt anonym kontinental følelse. Den åpne grillen skal senere sørge for både en kulinarisk opptur og nedtur.

Før dette sluker vi i oss kveldens andre pastarett. Ravioli med ricotta i salviesmør. Retten finnes på mang en meny her i byen, men skuffelsen er ofte stor.

Her blir vi derimot smørblide, i alle fall når det kommer til smaken. Delikate pastaputer er fylt med en nesten søt ricottablanding. En mild, men veldig deilig rett.

Da er det synd at restauranten ikke sørger for at alle i hvert fall får to puter hver. Igjen er det en dyr affære for mengden mat.

Vi har også hørt rykter om Antoniettas lasagne. Er det noe Oslos matscene mangler, er det nettopp en skikkelig god lasagne (send gjerne tips vår vei!). Noen skal ha det til at Antoniettas variant er byens beste. Skuffelsen er derfor stor når vi får høre at de ikke har lasagne denne kvelden.

Kvelden ruller videre. Vi nipper til en flaske siciliansk rødvin fra produsenten Pietradolce. Den koster 1125 kroner, rett over tregangeren av polpris. Med et saftig bærpreg går denne fint til kveldens meny.

Så blir vi utsatt for et stykke kjøtt det bør gå gjetord om. En T-bone, eller bistecca fiorentina om du vil, grillet på stedets åpne flammer. Kjøttet er perfekt stekt. Rosmarin, smør og umamismak som følge av grillingen tar det hele til en høyere himmel.

Prisen på kjøttet er stiv: 1310 kroner. Det er også litt sleipt å skrive at den koster 655 pr. person, når man må være minst to for å dele den.

Potetene var det ikke mulig å bestille som tilbehør, det var visst noe feil med den elektriske ovnen. Det ble derfor bønner og en syrlig salat. Den høye syren i den enkle, grønne salaten er kjærkommen til det kraftige kjøttet. Mange restauranter er redde for å bruke nok syre i slikt tilbehør.

Bønner i tomatsaus er et uvanlig innslag blant tilbehør, men fungerer til formålet. Det er gøy med noe uventet, og også her hjelper syren fra tomatsausen til med å balansere måltidet. Nordmenn er for dårlige til å spise belgfrukter, og restauranter har også vært elendige til å fremme denne allsidige matgruppen. Mer bønner til folket!

Det virker som at desserten – grillet fersken – har vært innom samme sted som biffen. Her må saltmaten ha overført aromaer til den delikate frukten, for dette gir ingen assosiasjoner til dessert. Ofte kan desserter bli for søte, men her er det rett og slett for lite søtt.

Tiramisuen er også i bløteste laget, og den dynkede kjeksen er omtrent fraværende.

Vi takker for oss og betaler for gildet som ender på 5625 kroner. Det føles det langt ifra verdt sett i forhold til med mengden mat vi har fått. Tre personer blir ikke mette av dette. Hadde det ikke vært for biffens fortreffelighet, hadde vi vært litt skuffet. Kjøttet redder kvelden for vår del.