En smak av Senegal på Tøyen

Hvite vegger og uendelig med grønne planter. Restauranten er rett bak Oslo fengsel, men så fort man er gått inn døren, føles det som man er milevis unna.

Njkokobok serverer senegalesisk mat og skikkelig god stemning.

Menyen består i hovedsak av grill-, kjøtt- og risretter. Det er flere ting vi ikke vet hva er. Heldigvis er ikke servitøren redd for å komme med anbefalinger. Han mener vi bør bestille thiebou yapp – en risrett med lammekjøtt.

Vi vil også ha noe fra grillen og går for seafood plate. Servitøren forteller at den serveres med tre typer løksaus og kokosris.

Vi gleder oss, men må vente en god halvtime før vi får smake.

Ja, for det tar litt tid. Samtidig er det noe med stemningen her som gjør at man tåler det. Og kjøkkenet har tross alt grillet en hel dorade – en fisk fra Atlanterhavet.

Fiskekjøttet flaker seg perfekt. Dessverre er det litt lite salt og skinnet kunne vært litt sprøere. Løksausene er egentlig to varianter av hakket løk, samt en slags løkchutney. Det er sterkt og godt sammen med en mild kokosris og sjømaten.

Rundt fisken er det masse grillede reker og ett grillet kamskjell. Det er en dyr råvare, men vi skulle gjerne hatt enhver. Spesielt når seafood plate koster 750 kroner.

Rekene er høydepunktet her. De har fått akkurat nok tid på grillen til å få litt grillsmak, uten å bli for tørre eller seige. I tillegg er det raust med reker. Mangelen på kamskjell er fort glemt.

Servitørens anbefaling thiebou yapp er en fyldig risrett med biter av mørt lammekjøtt. Den er salt og har masse umami. Jeg klarer ikke helt å identifisere krydderne.

– Det kan være Maggi buljong, sier vennen min.

Hun har bodd flere steder i Vest-Afrika, blant annet i Senegal. Hun forteller at det er en greie at Maggi buljongterning er blitt en viktig ingrediens i det Vest-afrikanske kjøkken.

Om det er det de har brukt her eller ikke, spiller ingen rolle. Man får følelsen av å spise hjemmelaget mat. Jeg skulle likevel ønske vi fikk noe grønt til. Det går an å bestille salat som siderett. Det kunne gjerne servitøren tipset om at vi burde.

Vi får spørsmål om vi vil ha en boks til restene. Det er et kjempepluss at det er noe de tilbyr på eget initiativ. Vi har klart å spise det meste, men det er et par reker og litt kokosris igjen.

Det hadde dog smakt med noe søtt. Det er én dessert på menyen. Millet pudding, som direkte oversatt er hirsepudding.

I praksis er det hirsekorn toppet med det som minner om søt drikkeyoghurt. Det smaker mer som en frokost enn dessert. Men hibiskusteen vi har fått er et herlig plaster på såret. Den er veldig søt.

– Akkurat som den skal være, sier vennen min.

Njokobok er et deilig sted å være. Det er så avslappet som man får det. Her kan man lett tilbringe noen timer over noen pils og grillretter.