Ingen elektrisk opplevelse på Cafe Watt

Wow! Så utrolig lekkert det er blitt.

Vi går inn døren til det nedlagte spisestedet restaurant Eik, som nå er forvandlet til Cafe Watt. Restauranten ligger i første etasje i det nyoppussede Hotel Savoy, som er tilbakeført til gammel prakt.

Lurer du på navnet? Bygget sto ferdig i 1916 for Elektricitets-Aktieselskapet Watt. På toppen av hotellet er det nå igjen en krone med dobbel W.

Café Watt er et sobert spisested i grønne og brune toner og er inspirert av klassisk europeisk kafé- og restaurantkultur. Det kan minne litt om nedlagte Vandelay i Bjørvika og Nedre Foss gård på Løkka, men er noe mer «pen» og formell i stilen.

Vi får plasser inne på den ene siden av den L-formede restauranten og leser spent gjennom menyen. Her er det mye som frister. Vi velger krabbekroketter, sild og hasselbackpoteter som snacks, og suppe og kamskjell som forrett.

Den unge servitøren har en enkel jobb denne kvelden, siden vi er de eneste gjestene i lokalet. Men i løpet av to timer ser vi ikke et eneste smil. Vi får heller ingen anbefalinger eller noen historie om stedet.

Hasselbackpoteten burde fått en pris for peneste snacks i Oslo. En morsom og god idé med en minivariant der potetene er skåret nesten helt igjennom i tynne skiver.

Her er de toppet med rømme, sikrogn og gressløk, men burde vært hakket sprøere. Nå smaker det som en kokt potet med en klatt syrlig rømme på toppen.

Kroketten med krabbe burde vært hakket varmere. Krabbesmaken blir nesten borte i frityr og en anisrik estragonmajones forsterket av karse på toppen.

Den beste snacksen er noe så enkelt som sild. Fet og deilig matjessild er mør og smaksrik og serveres med sprøtt rugbrød, rømme og finhakket rødløk.

Cafe Watt har hatt en lysende idé om å inndele vinene etter «crisp & precise», «aromatic & expressive», «elegant & layered» og «rich & complex», men det hjelper nok ikke folk til å velge hva som passer til kveite eller culotte. Dessertmenyen er unntaket. Her får vi konkrete vintips til hver av rettene.

Vi ender opp med å nyte en flaske frisk og fruktig Dom. Huet Vouvray Le Mont Sec 2024 fra Loire, som glir pent sammen med både snacks og forretter.

Kveldens beste servering er forrettene. Et pannestekt og sødmefullt kamskjell har en fin stekeskorpe og er delt i tre. Bitene bader i en mild dillsaus med sprø, løvtynne rugchips, fersk dill, syrlige eplekuler og aromatisk hylleblomst. Fine kombinasjoner og lekkert dandert med spiselige blomster.

Det samme gjelder suppen. En passe tykk og mettende potet- og purreløksuppe toppet med sprø potetchips, masse gressløk og nydelige, lilla, spiselige blomster kalt alyssum. En god og pent priset forrett til 210 kroner.

Hovedrettene er nokså gode, men her er det noen ting som skurrer. Hvorfor serveres ikke maten på glovarme asjetter? Kjøttet er nesten helt kaldt, og fisken mister fort varmen.

Man må kunne legge opp bedre på kjøkkenet når det kun er ett bord å servere i hele restauranten. Man bør kanskje droppe all danderingen, siden det tydeligvis går på bekostning av varmen på maten.

Ørreten er salt og god, men ørlite for mye varmebehandlet. Et stort stykke fisk med ett tonn rogn over seg og svømmende i en mild rømmesaus.

Agurksalaten smaker nydelig og skikkelig frisk og god i sommervarmen. Watt serverer også gode, dillstuede poteter til, men det er en stiv pris til 520 kroner.

Culotten

er dessverre nesten kald, men smaken på oksekjøttet er fantastisk. Flott krydret og pent varmebehandlet.

Det står i menyen at kjøttet blir servert med savoykål, men hvor er den store biten med kål? Det ligger kun to bitte små biter av kål der, samt gulrøtter og friske urter. En god sjysaus og syltet sennep hever smaken, men dette kunne vært så utrolig mye bedre for 590 kroner.

Desserten leverer varene i form av en frossen tjukkmelksmousse fra Røros, granité, friske bær og veldig søte biter med honningkjeks.

Cafe Watt er en fin erstatning for gamle Eik restaurant, men må heve kvaliteten på kjøkkenet og servicen.