Penger og plastikkplanter i Villa Heftye

– Spise ute? Nei, vi ser helst at dere spiser inne. Servitøren ser oppgitt på oss.

Vi har labbet bortover Munkedamsveien til vakre Villa Heftye på Filipstad, som bader i sol og laber bris. Sol og 200 sitteplasser utenfor murvillaen fra 1864 frister mer enn lekkert interiør innendørs, men det skal vise seg ikke å være så enkelt.

Vi må faktisk argumentere med servitøren om å få sitte ute. Er det vinden? Er det lengre å gå fra kjøkkenet? Vet ikke, men vi får til slutt lov til å sette oss utendørs for å nyte noe å drikke. Noen matmeny får vi ikke. Vi prøver et par av husets cocktails, der spesielt Heftye Royal imponerer med en søt og syrlig miks av gin, champagne. Fin duft og smak av hylleblomst og sitrus.

Servitørene har nå fått et problem. Det er kommet flere gjester. De ønsker også å sitte ute i det fine været, til tross for litt vind. De vil sågar ha mat ute, og dressene får det som de vil. Snart står løyrom og sjøkreps på nabobordet, men etter 45 minutter har vi ennå ikke tilbud om meny. Til slutt må vi stoppe den uoppmerksomme servitøren og be om mat.

– Rart at de har stygge plastplanter rundt uteserveringen, sier spisefølget.

Her har man lagt mye penger inn i monogrammer på tallerkener, glass og servietter, flott uteservering og dyrt interiør, men det ser harry ut med de knallgrønne slyngplantene som omringer uteserveringen. Kanskje det er så vi ikke skal se bilene som suser forbi få meter unna. Bakgrunnsmusikken hjelper noe, men du hører godt E18 når det ikke er så mange gjester her. Jeg er ingen fan av tujahekk, men alt er bedre enn plastikk.

Et fat med tre ulike skinker er en salt og god start. Fenikkelsalami er en gjenganger og vinner på mange fat i Oslo. 185 kroner er grei pris for skinkebitene, spesielt siden ferskt og lunt rundstykke med smør metter godt. De har heller ikke priset seg ut på vinfronten. En Cloudy Bay koster 300 kroner på Vinmonopolet og 800 kroner hos Villa Heftye.

Forrettene blir satt på bordet uten et ord. Vi har valgt snøkrabbe og spiselig sand. 185 kroner er ikke dyrt, men det er lite krabbe. Smaken er søtlig og god, og kokkene har med urtesmør som hever opplevelsen. Det er godt med friske agurkbiter og sprø solsikkefrø mot alt det myke. Selve sanden er god, laget på bonitoflak, sjøgress og maltsukker, men de kunne tilført retten noe mer væske.

Tartaren er vellykket. Deilige, chunky biter med storfekjøtt har god smak og er fint krydret. Den er blandet med både kapers, løk og gressløk. Ved siden av ligger en emulsjon på margfett med forsiktig hint av røkt smak. Den kunne vært mikset sammen med resten av retten, men er meget god. I tillegg serveres et sprøtt innslag i form av brødchips.

Flere og flere unge gjester ankommer Villa Heftye, men det er langt fra fullt. Det ligger jo litt avsides, men kjenner man først til stedet, er det er perle i Restaurant-Oslo.

Hovedrettene er gode, men ikke alt er bra. Fiskeretten vinner over vegetarretten. Årsaken er tilbehøret til sellerirotschnitzelen. Selve schnitzelen er saftig, sødmefull og god på smak med et deilig crunchy belegg. Problemet er at det brunede smøret har trukket inn i spinaten som sellerien hviler på. Det er blitt altfor salt, helt uspiselig. Pepperroten burde det ha vært mer av.

Stekt kveite er pent varmebehandlet. Saftig, fint krydret og med nydelig sødmefull brokkolini og den franske smørsausen beurre blanc. Her får vi opp all sausen godt hjulpet av gode nypoteter. En flott kombinasjon av søtt, salt og syrlig.

Dessertene er greie, men kjedelige. Ostefatet er for dyrt, 295 kroner, og servitørene aner ikke noe om ostene. Vi skulle få to chèvre, men fikk ingen. «Den kan jeg navnet på. Den heter blåmuggost.» Kjernemelkmousse smaker nesten ingen ting, rabarbrasmaken er fraværende, så resultatet er jordbær med tam mousse og noe mandelcrumble. Men pent ser det ut.

– Bra skinker, gode forretter og halvannen bra hovedrett. Mye gjøres riktig på kjøkkenet, men her er rom for forbedring.