Vi kommer ikke tilbake – ennå

«Velkommen til Olgas – ditt nye stamsted!» står det på hjemmesiden til Olgas. Navnet er tatt etter Olga Hjort, en bauta i trøndersk kulturhistorie.

Selv fant vi dessverre ikke mange grunner til å komme tilbake.

Har man bestilt bord i forkant, er det vanlig at bordet er dekket og klart ved ankomst. Vinglass, fat og servietter på bordet skape forventninger til måltidet. Vi får beskjed om at vi kan sette oss på et av to ledige bord. Der står det igjen glass og servietter etter forrige servering. Det er for dårlig.

Det er fint at restauranter satser på unge folk, men vi forventer et visst snev av kunnskap også fra dem. At hvitvin passer fint til sjømat og rødvin til kjøtt, er ikke mye til anbefaling. Servitørene virker i tillegg uorganiserte. De roter med bordene, og etter at vi har bestilt kommer andre servitører i samme ærend.

Restaurantlokalet inne på Hjorten teater er stilig, intimt og smart inndelt i ulike båser og områder. Her kan du også ta en middag ved baren i fargerike omgivelser. Men de kunne gjerne droppet plastblomstene. Dette er støvsamlere som ikke engang ser fine ut. På et så stilig sted som dette burde de gitt plass til store, grønne og ekte planter isteden.

Menyen har en

skøytetvist

og bygger på de fire S-ene: supper, salater, sandwicher og spagetti, samt noen klassiske retter som kveite og oksefilet.

Vi starter med kamskjell crudo, og her leverer kjøkkenet. Rått kamskjell fra Hitra er delt i tynne skiver og bader i en syrlig og fruktig saus med noe sting i. Sausen smaker av pasjonsfrukt og koriander, hvor chilipastaen kommer smygende i etterkant. Biter av ristede pistasjnøtter til alt det myke trekker opp, men det er dyrt med ett kamskjell til 200 kroner.

Vi har også bestilt

krabbebeignet

til forrett, men her er smakene for ubalanserte. Smaken av taskekrabbe forsvinner i en blanding av frityr og veldig syrlige og småsterke toner fra limekosho og syltet jalapeño.

Den beste forretten denne kvelden er fritert rosenkålsalat – en flott kombinasjon av ulike teksturer. En fin og harmonisk saus gir toner av både søtt, salt, syrlig og noe umamai. Søtlige rosiner hever smaken sammen med sprøstekt løk, nøttesmak fra mandler og er tydelig preg av mynte. 175 kroner for dette er et meget godt kjøp. Denne kommer vi gjerne tilbake for!

Vinkartet byr på mange spennende produsenter, og ikke minst flere gode kjøp om du beveger deg litt opp i pris. Vi er fire personer ute og velger både en hvitvin og rødvin.

Hubert Lamy Saint-Aubin La Pricée 2023 og Rossignol-Trapet Gevrey-Chambertin Vieilles Vignes 2023 koster under togangen av prisen på Vinmonopolet. Det er to deilige Burgund-viner til knallpris.

Hjelp til vin får man riktignok ikke av de uvitende servitørene. «Hva er tannin?», får vi spørsmål om.

Rundt oss er det mange unge folk, både par og mindre grupper. Stemningen er god. Halvannet år etter åpning er Olgas fortsatt et sted for å se og bli sett.

Hovedrettene er bra, men ikke minneverdige. Aller best er steak frites. Det er rart at de ikke har norsk biff på menyen, men den argentinske ytrefileten er velsmakende, godt krydret og flott varmebehandlet.

Pommes fritesen er salt og sprø og bader i en god peppersaus som det gjerne kunne vært enda mer pepper og trøkk i. Retten koster 695 kroner, men kunne fint vært delt på to. Det er mye kjøtt til én person. Vi ville foretrukket mer sopp isteden.

De fylte pastaputene, kalt agnolotti, er også et bra kjøp. 355 kroner er en stiv pris for en porsjon pasta, men det er mye mat for pengene. Er man fire personer ute og spiser, er et godt tips å dele tre hovedretter. Det blir mer enn nok mat. Olgas håndlagde agnolotti er fylt med ricotta og parmesan. Den er kremete, salt og syrlig i smaken.

Tilbehøret er søtlige biter av syltet gresskar, lett bitter spinat og knasende biter av hasselnøtter som hatt fått seg en runde i stekepannen. Det hele bader i en smaksrik og salt saus med fine nøttetoner. Her er kjøkkenet gode.

Schwiindyr pasta (ja, retten heter faktisk det) er ikke like vellykket. Skalldyrsausen skulle det vært mer smak i. Den fester seg heller ikke helt til tagliatellen, og sjøkrepsen skulle vært fastere i fisken.

Noen klatter med løyrom hever prisen til 795 kroner, men dette føles ikke som et godt kjøp. Kokkene burde vært rausere med chilien, men pastaen har et fint bitt og porsjonen kan deles på to personer.

Vi vil avslutte med noe søtt. Servitøren vår anbefaler pekanpaien når vi spør om tips. En annen servitør tar opp bestilling og kan informere om at de ikke har noe igjen av paien.

Ja, ja, da blir det deilige, søte og saftige madelainekaker som avslutning, samt en nydelig vaniljeis med noe smak av karamell. Knallgodt!

Hvis Olgas tar bedre vare på gjestene sine og gjør noen småendringer med rettene, kan dette blir riktig så bra. Trondheim har mange bra spisesteder. Olgas er ikke et sted man ikke må tilbake til nå.