Melanias kjølige Instagram-kampanje

Så er den sluppet, også i Norge, dokumentarfilmen om Melania Trump som Amazon har brukt 75 millioner dollar på å kjøpe og lansere. Prisen er absurd og en indikasjon på at Amazon har kjøpt seg noe langt mer enn bare filmen.

Presidenthustruen er selv produsent og styrer fortellingen med sin stemme. Den skandalebefengte Hollywood-veteranen Brett Ratner er innleid regissør. Han gjør stort sett hva Melania ber om, og befinner seg langt unna de actionfilmene han pleide å lage.

For dette er statisk informasjonsfilm der hovedpersonen har full kontroll.

Vi følger Melania inn og ut av biler og fly, i hovedsak mellom Mar-a-Lago og Washington. Med monoton stemme og få detaljer forteller hun om sitt liv og den nye hverdagen som venter. Filmingen er gjort i dagene som leder frem til innsettelsen av Trump som ny president i 2025. På rulleteksten står det at Melania har omdefinert hva det vil si å være presidenthustru.

Men ikke bare det: det ramses opp en lang rekke humanitære bragder hun angivelig står bak. Det forblir påstander filmen aldri gir dekning for.

I filmen er hun mest opptatt av å kreere klærne hun skal gå i. Hun er ofte omgitt av sin personlige skredder som lystrer hennes minste vink. For Melania har en visjon, som hun kaller den, og den er hun laserfokusert på.

Hun går stort sett i mørke solbriller, men foran speilet ser vi hvor målrettet hun er når hun går sine kreasjoner nærmere etter i sømmene. Dette er hennes spesialfelt, en verden hun kjenner fra sin tid som modell.

Men med en gang hun må forsøke å være medmenneske og empatisk presidenthustru, faller hun langflat. Hennes ord om krig og fred og sånt lyder som en SNL-parodi.

Dette forverres av en merkelig regi. I hva som er ment å være filmens empatiske glansnummer, ser vi henne følge en nyhetssending på Fox News (selvsagt) om brannen i California. Mens hun undrer seg over tragedien (som ektemannen gjorde lite for å avhjelpe), zoomer kamera inn på det uttrykksløse ansiktet og de kalde blå øynene, for så å trekke seg «diskret» ut av rommet.

For å la henne sørge i fred? Kontemplere? Det er vanskelig å si.

Men effekten er underlig nedkjølende. Jeg hadde ingen illusjoner om at presidenthustru-portrettet som sjanger ville overraske denne gangen. Men her avgir hun ikke en tomme av sårbarhet eller ny innsikt. Vi er tvunget til å projisere inn våre egne tanker i denne stålarmerte skikkelsen.

Hvor god propaganda dette er for det nåværende presidentparet, er jeg usikker på.

Donald dukker opp innimellom, med snuten høyt til værs – hans versjon av en verdig presidentpositur. Når han endelig kommer med mer enn én setning, er det for på klage over at college-fotballens seriefinale er plassert på samme dag som hans innsettelse («de gjorde det helt sikkert med vilje»).

Melanias ubevegelige stemme kan iblant minne om fortellerstemmen i «The Badlands» (1973). Kontrasten mellom den ungpikeaktige monotone uskylden og infernoet rundt henne, er nesten svimlende.

Men Melania er ingen uskyld. Dette er hennes produkt, pakket inn av noen av hennes favorittlåter og kreasjoner. Det minner mer om en insta-kampanje enn en dokumentar.

Hun reduserer Jimmy Carters begravelse til en bakgrunnskulisse for å snakke om tapet av moren. Like smakløst er måten filmskaperne gjenbruker Aretha Franklins legendariske live-versjon av «Amazing Grace» fra en baptistmenighet i Los Angeles i 1972. Her «tvinges» musikken til å omhylle Melania med noe sakralt idet hun tramper inn i en folketom St Patrick-katedral med høye hæler og mottar prestens velsignelse.

Filmen gjenspeiler Melanias selvbilde. Og det er like sjelløst som det forgylte interiøret hun omgir seg med i Trump Tower.