Fengende om sex-nekt i Guds navn

Norske Mona Fastvold og partneren Brady Corbet fikk sitt store gjennombrudd med «The Brutalist», som vant tre Oscar i fjor. Sammen skrev paret manuset til dramaet som Corbet regisserte.

«The Testament of Ann Lee» er kun den tredje spillefilmen Mona Fastvold selv regisserer, men resultatet er bunnsolid. Faktisk er det vanskelig å skjønne hvorfor ikke denne filmen mottok en eneste Oscar-nominasjon. Her er det mye å glede seg over, ikke minst koreografien og musikken, som er komponert av Daniel Blumberg.

«The Testament of Ann Lee» er ikke en ren musikal, men har flere musikalinnslag. Det kler filmen som handler om det bemerkelsesverdige livet til den religiøse lederen Ann Lee (1736-1784). Mens hun levde, ble hun beskyldt både for å være en heks og en svindler.

Ann Lee grunnla Shaker-bevegelsen i hjembyen Manchester i England på 1770-tallet. De var en utbrytergruppe fra en gren av kvekerne kalt «Shaking Quakers».

Navnet fikk de fordi medlemmene ristet, danset, nynnet, ropte og skalv som del av ekstatisk gudstilbedelse. Gruppen som Lee ledet, var enda mer radikal fordi de også praktiserte sølibat.

Filmen gir en hjerteskjærende begrunnelse for hvorfor Ann Lee bestemte at det var syndig for sektens medlemmer å ha sex. Hun hadde født fire barn som alle døde før de fylte ett år. Etter det fjerde dødsfallet, kollapset hun mentalt og fysisk.

Mens Ann Lee var innlagt på et sykehus, fikk hun en religiøs åpenbaring. Hun innså at sølibat var menneskehetens redning. Samtidig utropte Lee seg selv til Jesu Kristi brud, altså en åndelig gjenfødelse av Gud som kvinne.

Filmen skildrer hennes åpenbaring med et skjær av komikk, som en mulig vrangforestilling. Sammen med de koreograferte dansescenene, får filmskaperne dermed understreket at de har kritiske distanse til stoffet.

Likevel er ikke dette en direkte religionskritisk film. Intensjonen er snarere å løfte en kvinnelig pioner og å skildre levekårene til en kvinne fra arbeiderklassen i England for 250 år siden. Det er forfriskende å se et kostymedrama som ikke handler om overklassen.

Etter å ha blitt arrestert flere ganger i Manchester, emigrerer Lee og åtte av hennes nærmeste tilhengere til Amerika, hvor andre delen av filmen foregår. Drømmen var å unngå flere voldelige angrep mot menigheten og å rekruttere nye medlemmer. Filmen tegner et sympatisk portrett av Ann Lee. Hun fremstilles som dypt troende, mild og modig, heller enn maktsyk og stormannsgal.

Amanda Seyfried er energisk til stede i hovedrollen. Som i gjennombruddsfilmen «Mamma Mia!» (2008) synger hun klokkeklart i flere av musikalinnslagene.

Sexscenene er også verdt å kommentere. De er mye mer eksplisitte enn i ferske Oscar-nominerte filmer som «Hamnet» og «Marty Supreme», hvor det knapt vises nakne kropper.

I denne filmen blir de seksuelle scenene ekstra brutale og provoserende fordi Ann Lees ektemann, Abraham (Christopher Abbott), insisterer på å ha en sadistisk form for sex i Guds navn. Scenene fungerer som enda en forklaring på at Ann til slutt insisterer på sølibat.

Nettopp fordi sang og dans var en viktig del av Shaker-bevegelsens religionsutøvelse, gir det mening at filmen er fylt med musikalske innslag, selv om noen kan oppleve den som sjangerforvirret.

Dansen er ekstremt flott koreografert. Mange skuespillere og statister deltar, og numrene har en fengende, suggererende kraft.

Filmen er også vakker filmet. I de rike bildene foregår det mye i bakgrunnen som er verdt å legge merke til. Spesielt én visuell detalj er rørende. Som barn jobbet Ann på bomullsfabrikk. Flere ganger i filmen ser vi bomull eller snøfnugg sveve i luften. Etter Ann Lees død, blir kisten hennes fôret med bomull.

Som bomullen som svever gjennom filmen, legger «The Testament of Ann Lee» seg stille i bevisstheten. Den minner oss om at åndelige åpenbaringer noen ganger fødes av smerte.